Russland og det ytre høyre

Båndene mellom Russland og ytre høyre i Europa er mer kompliserte enn man kan få inntrykk av i vestlig media.

I anledning valget til Europaparlamentet, og regjeringskrisen i Østerrike, er det mye fokus på båndene mellom Russland og det europeiske ytre høyre. Regjeringskrisen er et resultat av ‘Ibiza-gate’, hvor Heinz-Christian Strache fra det høyrepopulistiske Frihetspartiet har blitt filmet mens han tilbyr politisk innflytelse i bytte mot investeringer til en kvinne som utgir seg for å være niesen til en russisk oligark. Bergens Tidende oppsummerer saken med at opptaket viser hvordan ‘østerrikerne er tilbøyelige til å selge politisk innflytelse til russerne’.

 

På et tidspunkt i videoen fra Ibiza blir Strache mistenksom – tåneglene til kvinnen er for skitne til å tilhøre en rik kvinne. Igor Makarov, gassoligarken som kvinnen utga seg for å være niesen til, er enebarn og har dermed ingen niese. Vi vet ikke hvem som står bak, men russiske myndigheter har neppe noe med saken å gjøre. Likevel blir korrupsjonsskandalen brukt som advarsel mot Russland. Vinklingen sier ganske mye om det nåværende forholdet mellom Russland og det liberale Vesten, inkludert medias rolle. Få spør seg om dette er noe russiske myndigheter faktisk ville ha gjort.

 

Det har festet seg en forestilling i vestlig offentlighet om ‘russisk innblanding’. Forestillingen virker konkret, men er egentlig svært diffus. I den dominerende liberale mediefortellingen er det den russiske staten som forsøker å splitte Europa, blant annet gjennom bånd til ytre høyre. I virkeligheten er dynamikken mellom russiske myndigheter og ytre høyre både dynamisk, fragmentert og langt mer komplisert.

 

Først og fremst skilles det ikke tydelig nok mellom hva som menes med ‘russisk’: staten, presidenten, regjeringspartiet, opposisjonspolitikere, sosiale bevegelser, media, ideologer, hackere med økonomiske motiv eller hackere med bånd til staten. ‘Russerne’ blir dermed en kolossal og voldsom størrelse som det er umulig å få helt taket på: hvem er de egentlig? Man får inntrykk fra media av at all russisk politikk er toppstyrt og kontrollert, til tross for at styringen egentlig er stadig mer sprikende.

 

I Russland har de viktigste pådriverne for båndene til ytre høyre ikke vært myndighetene, men individer. Den russiske politikeren Vladimir Zhirinovskij har siden 1990-tallet forsøkt å knytte bånd til den russlandsvennlige delen av ytre høyre i Europa. Den neofascistiske ideologen Aleksandr Dugin har prøvd på det samme. I senere år har to oligarker, Vladimir Jakunin og Konstantin Malofejev, promotert og finansiert ultrakonservativ politikk både internt i Russland og i Europa.

 

Russiske myndigheter har lenge vært mer pragmatiske om hvem de ønsker å samarbeide med. I det franske presidentvalget i 2017 støttet de for eksempel sentrumskonservative Fillon, og vendte først til Le Pen når valget stod mellom henne eller Macron. Le Pens parti fikk et russisk banklån i 2014, men fikk avslag i 2016. Siden 2011 har russiske myndigheter likevel generelt blitt mer positivt innstilte til samarbeid med høyrepopulistiske partier. Tettest har båndene vært til italienske Lega og til det østerrikske Frihetspartiet, som i henholdsvis 2016 og 2017 signerte samarbeidsavtaler med regjeringspartiet Forente Russland.

 

Lega hadde riktignok ventet i tre år på å få avtalen på plass. I Østerrike var Kreml lenge mer interessert i samarbeidet med det konservative Folkepartiet ÖVP og det sosialdemokratiske SPÖ. Samarbeid med Frihetspartiet var en tydelig plan B, men tok seg opp etter at det ble realistisk at de kunne komme til makten i 2016.

 

I Tyskland har det høyrepopulistiske AfD oversatt partiprogrammet sitt til russisk. Omtrent 2.5 millioner innbyggere er russisk-tyske, hvilket vil si at russisk-tyske er den største stemmeberettigete gruppen innvandrere i Tyskland.  Partiet har en tydelig pro-russisk profil, med programerklæring om å bedre forholdet til Russland. De vil øke det økonomiske samarbeidet og avslutte sanksjonspolitikken. ‘Det er i Tysklands interesse å inkludere Russland i vår [Tysklands] overordnede sikkerhetspolitiske struktur, uten å ignorere verken våre egne eller våre alliertes interesser’, står det i partiprogrammet.

 

Å ville bedre forholdet til Russland og eventuelt oppheve sanksjonsregimet er ikke radikalt: det samme vil for eksempel Kåre Willoch i Norge.  Men i en kontekst av et stadig mer oppblåst fiendebilde av Russland, fremstiller enkelte ønsket om et godt bilateralt forhold som nærmere landssvik enn fornuftig pragmatikk. Samtidig skal det sies at flere av de høyrepopulistiske partiene nok vil være mindre interessert i å ta opp menneskerettighetsproblematikk enn det Willoch er. Johann Gudenus, den andre mannen fra Frihetspartiet som deltok på møtet i Ibiza, har for eksempel vært på besøk i Tsjetsjenia og snakket varmt om russisk politikk der.

 

For russiske myndigheters del gir det åpenbart mening å samarbeide med de partiene som ønsker et bedre forhold til Russland. EU er Russlands største handelspartner og den største investoren i Russland. Russland er på sin side EUs fjerde største handelspartner. Hvorvidt Russland er europeisk har vært et ambivalent tema i russisk idéhistorie, men at Europa lenge har vært statens primære interessesfære er hevet over enhver tvil.

 

For ytre høyres del er det åpenbart strategisk fornuftig å alliere seg med en stormakt som deler deres sterke skepsis mot det liberale internasjonale prosjektet. De siste syv årene har den offisielle russiske retorikken dreid seg stadig mer om tradisjoner, familien, anti-sekularitet, og konservative verdier. Det er en retorikk svært lik den de europeiske høyrenasjonalistene fører. Men det konservative russiske prosjektet er langt fra ‘fascistisk’, slik enkelte har beskrevet det russiske regimet: tvert imot har regimet også en tydelig anti-fascistisk retorikk.

 

Russland er igjen en tydelig ytre fiende i europeisk politikk. Å fokusere på Russlands bånd til de europeiske partiene har i dag derfor både en demoniserende og en delegitimerende effekt.  Samtidig er det en risiko ved at vi tillegger Russland som ytre faktor for mye ansvar. I Polen klarer det russlandsskeptiske regjeringspartiet å føre en stadig mer illiberal politikk helt fint på egenhånd. Partienes fremvekst er resultat av misnøye i befolkningen, ikke et Russland som forsøker å splitte Europa.

 

Den viktigste ikke-europeiske økonomiske støttespilleren for ytre høyre i Europa kommer for øvrig fra et veldig annet sted: det er det amerikanske religiøse høyre. Selvfølgelig er det viktig å diskutere grensene for hva som er akseptabelt påvirkningsarbeid fra andre land, være det i Europa, Latin-Amerika, USA eller Midtøsten. Straches korrupsjonsvilje er sjokkerende. Men det er også et poeng å ikke vende blikket for mye utover for forklaringer på hvorfor det vestlige politiske systemet er i en slik krise.