Rusomsorgen må fornyes

Ved å stimulere sosiale gründere kan vi øke sysselsettingen av rusavhengige, outsidere og hjemløse. Norsk rusomsorg har ingen evne til nytenkning. Tilskuddspolitikken må endres.

Det ligger i vår tankegang at outsiderne skal bli «normale». En slutning som er både feilaktig og direkte skadelig: Rusavhengige Jonas skal ikke tilpasse seg systemet, systemet skal tilpasse seg ham. Det er gjennom arbeid og aktivitet folk som har falt utenfor får sosial trening og selvrespekt.

Nav må gjøres smidigere og mer tilpasset brukeren. Saksbehandlere må ansvarliggjøres, og ha en felles interesse i at klienten lykkes. Nav må programmeres for å være til hjelp, og ikke være en utfordring.

Ved å stimulere sosiale gründere og gode ideer kan vi øke sysselsettingen av fattige, rusavhengige, LAR-pasienter og hjemløse. Blant de nær 8000 pasientene i LAR (Legemiddelassistert rehabilitering) er 78 prosent uten arbeid eller utdanning.

Klesprodusenten Stormberg er blitt et fyrtårn innen integrering av vanskeligstilte, med sin unike bemanningspolitikk der 25 prosent av arbeidsstokken er tidligere rusavhengige, tidligere kriminelle eller andre som har falt utenfor. Samfunnet kan ikke kun belage seg på velvillige bedriftseiere, men legge til rette for egne og nye bedrifter med en sosial sysselsettingspolitikk.

Både Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon forsøker å tilby lønnet aktivitet til mennesker utenfor arbeidslivet, men tiltakene har liten vekt på utvikling og videre muligheter.

Denne tankegangen bør kopieres av det offentlige, gjennom lavterskeltilgang på arbeidsmarkedet landet over. Det finnes eksempler på dette, som Stavne Arbeid i Trondheim eller Senter for arbeidslivsforberedelse (ALF) i Bergen - kommunale initiativ som samarbeider med Nav og næringsliv om å skape veier inn i arbeidslivet for mennesker som står utenfor. Omfanget er ikke i nærheten av tilstrekkelig.

Sosial innovasjon bør bli et satsingsområde. Som gatemagasiner har bevist, er det fullt mulig for rusavhengige å jobbe dersom tiltaket er tilpasset brukeren. Det finnes privatpersoner over hele landet med gode ideer. Disse må stimuleres gjennom oppstartsmidler og tilrettelegging gjennom Nav.

Ideelle aktører må også ta et større ansvar. Både Frelsesarmeen (Jobben) og Kirkens Bymisjon (Lønn som fortjent) forsøker å tilby lønnet aktivitet til mennesker utenfor arbeidslivet, men tiltakene er begrenset, med liten vekt på utvikling og videre muligheter. Det å koste gatene er bedre enn å sitte hjemme, men organisasjonene bør opprette langt mer utviklende former for lønnet arbeidstrening.

Målsettingen må være å utdanne og sysselsette, men inngangen til arbeidslivet må gjøres så fleksibel som mulig, på arbeidstakers premisser. Visjonen må være å styrke den enkelte til å stå på egne ben og ha et fullverdig liv. Det kan bare oppnås gjennom aktivitet. Tusenvis av brukere kan benyttes i omsorgsbransjen.

Høy kompetanse og entusiasme kombinert med et skrikende behov for å kunne være til nytte er oppskriften på suksess, men det forutsetter fleksible og tilrettelagte løsninger på brukernes premisser. Ingen har sterkere kompetanse på den rusavhengiges hverdag enn den rusavhengige selv.

Nav er sentral i ethvert behandlingsløp. Historier fra brukere forteller om et Nav som motstander i stedet for medspiller. Noe av årsaken er at det offentlige har en rigid oppfatning av og forventning om hva brukerne skal oppnå. At hun skal tilpasse seg en ordinær livsstil, og nærme seg det «normale» hverdagslivet. Men mennesker som har levd utenfor samfunnet i en årrekke, er det en helt urealistisk forventning, og for mange direkte ødeleggende.

Sjansen for å lykkes med rehabilitering øker betraktelig om vi tilpasser systemet til brukeren i stedet for det motsatte. En av de største hindringene for mennesker med ruslidelser er den høye terskelen for å komme i jobb. Det må være fullt mulig å få støtte til et utdanningsløp. Å studere eller tilegne seg kunnskap handler nemlig ikke om å komme raskest mulig ut i jobb. Det er også en dannelse, som innebærer selvutvikling, sosialisering og mestring.

Derfor er det klokt om vi gir Nav redskapene for å gi mennesker utdanning etter ønske, der den endelige målsettingen ikke alltid må stå i sentrum. Saksbehandlere bør forstå at det kan ta flere år før en tidligere rusavhengig vet hva han eller hun ønsker å jobbe med.

Noe av budsjettet til Nav må øremerkes sosiale foretak i stor skala. Dermed skaper vi insentiver for sosiale entreprenører til å konstruere prosjekter som sysselsetter vanskeligstilte. Sosialt entreprenørskap i Norge er fortsatt helt i startfasen, men ikke fordi det mangler ideer. Personene og løsningene florerer, men de mangler startmidler.

I dag er søkemulighetene spredt gjennom små potter fordelt mellom en rekke instanser og etater. For ordens skyld har Nav i dag noe de kaller et «utviklingstilskudd», der de deler ut maksimalt 150.000 kroner til sosiale entreprenørskap fra en pott på ni millioner. Det viser at den rette tenkningen er til stede, men omfanget ubetydelig. Staten bør opprette et større fond for sosial innovasjon som forvaltes av Nav. 300 millioner kan være et fornuftig utgangspunkt.

Sosialt entreprenørskap betyr å benytte virkemidler som oftest stammer fra næringslivets tenkning til det beste for samfunnsgrupper som har det vanskelig eller står utenfor. Det kan bestå i hva som helst, fra epleplukking og magasinsalg til mikrokreditt eller vareproduksjon. God sosial virksomhet er kapitalisme på sitt aller beste, der man søker en balanse mellom enkeltmenneskets egeninteresse og et større formål.

Sosialt entreprenørskap er blitt et moteord, men foreløpig lite annet - konferanser og politikertreff der milliardær Johan Andresen, hans selskap Ferd Sosiale Entreprenører og noen fra Kronprinsparets Fond snakker om hvor bra det er med nytenkning.

Sosial innovasjon handler om endring og visjoner, som er uforenlig med å være en forlenget del av det offentlige, derfor bør statens og kommunens rolle i sosial forretningsdrift være begrenset. Tiltak og ideer med egen inntjening bør prioriteres for å bygge størst mulig selvstendighet på vegne av tiltakenes brukere, og for å skape en bærekraftig næringskjede innen det sosiale arbeidet.

De beste sosiale entreprenørskapene har egen inntjening og er ikke avhengige av offentlig driftsstøtte, men av oppstartsmidler. De færreste er milliardærer, og de færreste har tilgang på de hundretusener eller millioner av kroner som er nødvendig for å starte omfattende prosjekter. Det må staten og kommunene være villige til å tilføre.

I den prosessen må vi tørre å endre tilskuddspraksisen i omsorgsindustrien, omfordele midler fra de rike, etablerte organisasjonene over til de små, innovative, sosiale gründerne. Dagens omsorgsbransje er lite innovativ og ikke organisert for eksperimentelle løsninger.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

(Foto: Colourbox)