Generalsekretær i Actis, Mina Gerhardsen, er helt klart inne på noe vesentlig når hun i dagens nummer av Dagsavisen etterlyser mer respekt i rusomsorgen. Respekt handler først og fremst om å få dekket de basale behov: frisk luft, lys og varme, vann og mat med tilstrekkelige mengder energi og livsviktige næringsstoffer, søvn, trygghet, omsorg, aktivitet og gode relasjoner både til seg selv og andre. Mangler medfører stress og ubehag som midlertidig kan dempes med kjemikalier. Men det løser ikke problemet. Medikamenter, fysisk slit og gud kan spille en viss rolle som grensesetter initialt i en rehabiliteringsprosess. Akselererende opptatthet av disse, derimot, er ingenting annet enn alternative måter å overstimulere hjernens belønningssystemer på, det som med andre ord kalles rus.
Skribent Anlov P. Mathiesens kronikk i Dagsavisen 9. november treffer utvilsomt svakheter i de systemer som jobber med rusomsorg og rehabilitering her i landet. Et konglomerat som sikkert hadde fortjent en grundig granskning. Han skisserer en omfattende studie det dessverre kan bli vanskelig både å finansiere og gjennomføre. Som forsker på rusfeltet har jeg gjennom en 15-årsperiode erfart hvor nedprioritert dette området er både i forhold til finansiering og anseelse. Søknader om forskningsmidler havner tilsynelatende systematisk nederst i bunker. Og tilbakemeldingene fra omgivelsene kan være forskrekkelig: Etter et fremlegg på Indremedisineres høstmøte, oppnådde jeg følgende respons: Vi er helt sjokkert over at en fin dame som deg kan ha utført en slik undersøkelse! Fra andre forskningsmiljøer, kolleger, venner, ja til og med familie har jeg fått samme hoderystende reaksjoner på mitt engasjement. Men det stopper ikke der: – Du kan takke meg for at du sitter her i dag! En alvorlig syk, kvinnelig rusmisbruker opplevde å få denne kommentaren fra overlegen etter hasteanvisning for medikamentassistert rehabilitering. Hun følte seg krenket, men uten reell grunn. For saken var snudd på hodet: takket være utslåtte narkomane har mange en interessant jobb på høyt nivå, som kanskje ikke hadde vært innen rekkevidde i samme grad på andre felter. Under fortrolige samtaler med de dette egentlig handler om, har også flere uttalt: Jeg forstår ikke at dere gidder å jobbe med sånne som oss. Dette vitner om mangel respekt fra topp til bunn, dessverre.
The Association for Addiction Professionals (NAADAC) holdt i forrige måned konferanse i Washington D.C. Over 2000 deltagere og 160 som presenterte sine budskap muntlig eller på plakater. Som den eneste med fokus på mat og måltiders betydning i rusrehabilitering fikk jeg 90 minutters taletid. En gryende forståelse for hva rusmisbrukere faktisk trenger for å kunne oppnå et fullverdig liv er kanskje på trappene? Stressreduksjon var i fokus. Substance Use Disorders (SUD), det vi kaller rusmisbruk, betraktes i USA som sykdom på linje med diabetes type 2. Den som rammes trenger behandling uavhengig av om tilstanden er selvforskyldt eller ikke.
Jeg har et alternativt forskningsforslag som kan gjennomføres med relativt begrensede ressurser. Å intervjue tidligere rusmisbrukere som har funnet veien tilbake til et fullverdig og godt liv. Hva var suksesskriteriene? Disse kan så legges til grunn for rehabiliteringstiltak. Bare som nykter har jeg verdighet er tittel på en masteroppgave av Marit Nergaard Ås. Den kan leses som utgangspunkt for en slik undersøkelse.