Roseboblen som sprakk

Mange mistet sine kjære 22. juli. Å kaste en sko i sinne, er like verdig som å gå i rosetog fylt av kjærlighet.

Det er hevet over enhver tvil at Norges reaksjon på terroren 22/7 har vært et eksempel til etterfølgelse. Vi ble ikke fylt av hat, men av kjærlighet. Vi ønsket ikke hevn, men rettferdighet. Vi skulle ikke rammes av frykt, men heller kjempe for mer åpenhet, demokrati og toleranse.

Helt siden den tragiske julidagen i fjor har Norges befolkning stått opp for kjerneverdier vårt land kan være stolte av. Budskapet har vært, og er fremdeles, at vi ikke lar oss knekke av en feig massemorder drevet av en forkvaklet ideologi. Norge står i stedet oppreist, og vi holder fram med kampen for de liberaldemokratiske verdiene som Anders Behring Breivik så desperat forsøkte å kjempe imot.

Etter at rettssaken mot Breivik startet har vi fått ytterligere bekreftet det særegne ved vår respons på terror. Igjen plantet vi roser for å markere samhold og omtanke for de pårørende, og 40.000 sang «Barn av regnbuen» på Youngstorget. Det som skjer inne i rettssal 250 i tinghuset går heller ikke upåaktet hen. Utenlandske forskere og journalister som følger rettssaken er nemlig stumme av beundring for hvordan det norske rettssystemet fungerer, og hvordan saken har blitt ført i retten. Den tiltalte er iført dress og slips, ikke en oransje heldekkende drakt med fotlenke.

Han sitter ikke i et bur dekket av skuddsikkert glass, men fritt ved siden av sine forsvarere. Og ikke nok med det: Massemorderen behandles sågar med respekt ved at flere av aktørene i rettssaken håndhilser på ham inne i retten. Men det er slik det norske rettssystemet fungerer, og det er slik det skal fungere.

Likevel er det forbausende hvor behersket og kontrollert folk har forholdt seg til det som har skjedd. Det har ikke vært noen store følelsesutbrudd. Ingen mødre har ligget på kne og ropt ut sitt hat og sin fortvilelse, ingen fedre har uttrykt raseri og hevnlyst, ingen politikere har flagget et ønske om dødsstraff i Norge. Kort sagt, ingen har gitt uttrykk for følelser og sinnelag som ville vært helt naturlige i etterkant av en slik ondskap.

Dette er nok typisk norsk. Men likevel, hvem ville fordømt den mor eller far som lot sin fortvilelse og sitt hat overfor Breivik komme til overflaten i det offentlige rom? Antakelig ingen. Flere har garantert følt på disse eller tilsvarende følelser innenfor husets fire vegger, men maktet å beherske seg utad.

Men til slutt sprakk roseboblen. Etter fire uker i retten skjedde det som jeg, og sikkert flere med meg, har ventet på siden den skjebnesvangre julidagen i fjor. Broren til en av dem som ble drept på Utøya klarte ikke lenger å styre sine følelser overfor Breivik. Fra sin plass på tilhørerbenken i retten kastet han en sko mot Breivik mens han ropte ut sin fortvilelse, frustrasjon og sitt hat mot mannen som drepte broren hans.

Med ett fikk tragedien en ny dimensjon. Vi blir vitne til at frustrasjon over tapet av et menneske, i tillegg til rosetog, også kan utløse raseri og hat. Men minst like interessant som selve skokastingen, var applausen som fulgte hos flere av tilhørerne i retten. Folk klappet for en handling som normalt ville vekket kollektiv fordømmelse.

Det er sannsynligvis bare en måte å tolke denne reaksjonen på. Skokastingen og ordene som ble ropt mot Breivik uttrykte noe flere av de pårørende føler. Nemlig sinne og harme ovenfor mannen som har ødelagt deres liv. En ganske så normal menneskelig reaksjon.

Mange vil framheve det beundringsverdige med dem som klarer å dempe sitt raseri eller å tøyle sin hevnlyst i møte med slik ondskap. Vi ser mer opp til en tilgivende Nelson Mandela enn til en hevntørstig George W. Bush. Vi foretrekker Norges framfor USAs respons på terror. I valget mellom hat og kjærlighet, så velger de fleste av oss kjærlighet. Hvis jeg spør meg selv hva slags offer jeg vil ønske å være, dersom jeg blir utsatt for alvorlige krenkelser eller ondskap, så vil jeg ønske å ligne mer på Mandela enn på Bush.

I følelsesspennet mellom hat og kjærlighet må det også være rom for den harmen som kom til uttrykk gjennom skokastingen mot Breivik. Harme er vår moralske protest på urett. I filosofiske diskusjoner av harme, legges det ofte vekt på dens funksjon som beskyttelse av vår selvrespekt og verdighet. En god porsjon harme er å foretrekke i den grad den tjener disse gode formålene.

I sitt klassiske forsvar for harme, hevdet biskop Joseph Butler at farene ikke lå i besittelsen av harmen, men i å la seg dominere av harmen på en måte som gjorde den vanskelig å temme, eller som fikk oss til å handle irrasjonelt. Skokastingen er et eksempel på at trykkokeren kokte over for et menneske som på brutalt vis har blitt frarøvet sin kjære bror. Derav den irrasjonelle handlingen. Likevel er budskapet hans viktig: Breivik har ødelagt livet hans og livene til mange andre, og det må være tillatt å gi uttrykk for hvor vondt det føles. Vi må rett og slett erkjenne at for noen er rosetog simpelthen ikke egnet som middel til å uttrykke slike følelser.

Vi har vist både Breivik og verden at vi kan sørge. Nå har noen også gitt harmen og hatet ovenfor massemorderen et ansikt. Jeg er fristet til å si at det var på tide. Selv om ingen er tjent med at rettssal 250 i tida framover fylles av sinte og harmfulle pårørende, var fredagens hendelse en påminnelse for oss alle om hvor hardt skoen trykker for enkelte av de pårørende. Derfor skal vi ikke beklage det som skjedde, snarere tvert imot. Denne hendelsen står som et viktig korrektiv til den noe endimensjonale reaksjonen preget av rosetog og varme.

I fortsettelsen skal vi, dersom det faller seg naturlig for noen, ønske velkommen tilsvarende reaksjoner fra pårørende og etterlatte, enten dette tar form av verbale utbrudd i rettssalen eller kommentarer i intervjuer med journalister. Det er tillatt, det er forståelig og det er verdig.