Særegent for Steinerskolen er at både pedagogikken og arkitekturen kan føres tilbake til samme opphavsmann. Steiners ideer om arkitektur er dermed en integrert del av steiner-pedagogikken, som i større eller mindre grad kommer til uttrykk i dagens Steinerskoler.
Læring er dannelse
Ifølge Steiner er læring dannelse av individet i samfunnet i vid forstand. Læring har et viljeselement, et sanselig-emosjonelt element og et kognitivt element. Barnet utvikler seg gjennom stadier, og i de tidlige stadiene appellerer man til viljen og sansene, og barnet lærer først og fremst gjennom imitasjon og innlevelse. Fortellinger og utforming av egne bilder er viktig i skriveopplæringen, og rytme og bevegelse brukes i den tidlige matematikkundervisningen. Først på ungdomstrinnet appellerer man mer direkte til intellektet og abstrakt tenkning. Undervisningen bygger i stor grad på observasjon, erfaring og egen bearbeiding av lærestoffet i form av kunstnerisk utformede arbeidsbøker.
Kunstfagene følger samme mønster, strikking i barneårene er ment å styrke det kroppslige viljes-elementet, mens kulltegning av stilleben i åttende klasse styrker observasjonsevnen, samtidig som observasjon og gjengivelse av objekter, med vekt på lys og skygge, er tenkt å fungere som en stabiliserende motvekt til det turbulente følelseslivet i denne perioden.
Steiner som arkitekt
Som arkitekt var Steiner opptatt av at bygg skulle gjenspeile funksjon på en organisk måte. Han brukte ekspressive og organiske former på måter som tøyde teknologiske og håndverksmessige grenser, som en del andre arkitekter i hans samtid, som Gaudi. Steinerskoler er kanskje det viktigste nedslagsfeltet for Steiners arkitektoniske arv i dag, og noen skolebygg er tydelig inspirert av Steiners ideer. I et nylig forskningsprosjekt har jeg undersøkt steiner-pedagogikkens romlige dimensjon, og her valgte jeg som case en skole der bygningene i utgangspunktet ikke nødvendigvis er i tråd med Steiners arkitektoniske idealer.
Romlig engasjement
Jeg intervjuet lærere ved en steinerskole som består av bygg fra ulike perioder, bare det ene tydelig fremstår som typisk for dagens steinerskolearkitektur. Jeg fant at det bygningsmessige har høy prioritet. Skolen har en egen bygningskomite for løpende oppussing og forbedringsprosjekter. Foreldrene er også engasjert i bygningene, og det er gjennomført oppussing innvendig som gave fra foreldrene. Andre deler av skolen var pusset opp av lærerne på dugnad.
Lærerne var meget opptatt av de romlige løsningene, av klasserommet som klassens ”hjem” og som rom for klassefellesskapet, og av klasserom og spesialrom som rammer for undervisningen generelt og for kunst- og håndverksfagene spesielt. Lærerne fremhevet også betydningen av innbydende og romslige fellesrom som kantine og en hall med peis som ”hjerte” i bygget, både for det sosiale og for det faglige.
Rom for barn
Videre så lærerne estetikk og kvalitet i de arkitektoniske løsningene og materialer som viktig særlig for barna, som, i tråd med steinerpedagogikken, erfarer omverdenen gjennom sansene. Lærerne var bestrebet seg på å gjøre rommene til sine for seg og klassen og innrede rommene med omtanke for barnet, klassetrinnet og aktiviteten man holdt på med. De var litt ambivalente til noen av skolebygningene, som var mer preget av tiden de ble bygget av enn av Steiners arkitektoniske idealer. For å modifisere inntrykket av firkantede rom og ensformige korridorer, var veggene blant annet modellert med ulike fargenyanser og maleteknikker som gjennom optisk bedrag ga et mykere inntrykk.
Farge følger trinn
I tråd med Goethes fargelære mente Steiner at bestemte farger hadde bestemte effekter, videre at barn i ulike aldre opplevde farger ulikt. I Steinerskolen kommer dette til uttrykk gjennom at veggene på barnetrinnet er holdt i varme farger som er tenkt å bidra til trygghet og varme. Tanken er at fargene gradvis skal gå mot den kaldere delen av fargeskalaen ettersom barna vokser. På ungdomstrinnet og videregående er veggene holdt i blått og blågrønt. Ideen bak er at 'etterhvert som barna nærmer seg puberteten, og intellektet våkner og skjerper seg, passer det med litt kjøligere farger, litt mer tilbaketrukne som ikke omslutter deg på samme måte, som lar din egen klare tanke tre frem', som en av lærerne formulerte det. Av praktiske grunner hadde denne ikke skolen klart å følge anvisningene når det gjaldt farge for hvert trinn, og de minste var nå i gule rom, mens de ideelt skulle vært rosa. Dette tok lærerne avslappet, samtidig som hovedtanken i fargeskalaen, med varme farger for de yngste og kaldere farger for de eldre elevene, ble fulgt.
Rom for tenkning
I Steinerskolen starter dagen med en lang fordypningsøkt, hovedfag, som inngår i periodeundervisning. Undervisningsformen er lærerstyrt, muntlig og dialogisk, og elevene utformer selv sine egne lærebøker. Det å ha sitt eget rom, både som et rom for klassefellesskapet og for tilhørighet for lærer og klasse, ble fremhevet som kanskje den viktigste forutsetningen for å drive steinerpedagogikk. "Det er nesten magisk", sa en lærer, "hva de firkantede rommene og ganske slitte veggene kan bevirke når man skal arbeide og tenke". Tenkning som en egen aktivitet og ferdighet har den senere tiden fått økt oppmerksomhet som noe som særpreger steinerpedagogikken. Til sammen gir den stabile klassestrukturen og klasserommet rom for tenkning.
Rom for kunst
Sang, skuespill, eurytmi (drama/bevegelsesfag, utviklet av Rudolf Steiner), samt kunst og håndverksfag har en stor plass på Steinerskolen, og det var enighet blant læreren om at man trengte skolens mange spesialrom for å kunne vektlegge disse fagene i så stor grad. Sangundervisning med flere klasser sammen krever egne og store rom, man har teatersal, sløydsal, smie, m.m.
Faste rom gir fleksibilitet
I intervju med steinerskolelærere hørte jeg gjenklang av den sterke fleksibilitetsdiskursen i offentlig skole. For eksempel fremhevet lærerne at nettopp de faste romlige rammene med egne klasserom og ulike rom for hver aktivitet, ga dem fleksibilitet, slik at man kunne arbeide med større grupper i prosjekter som skuespill og i sangundervisningen. Samtidig var klasseidentiteten viktig, og her inngikk det personaliserte klasserommet.
Arkitekturen støtter pedagogikken
De siste årene har Steinerskolen opplevd et press om å tilpasse seg offentlig skoles læreplan og krav. Dette gjenspeiles i læreplanen og rombruken, og, symptomatisk for tidens krav, var vevsalen blitt datarom. Likevel fremstår Steinerskolen fortsatt som et tydelig alternativ, både pedagogisk og arkitektonisk. På Steinerskolen ser man de romlige strukturene, arkitekturen og estetikken som støtte for pedagogikken og tilpasser det romlige til pedagogikken. Kritikere av dagens åpne offentlige skoler hevder at her må pedagogikken tilpasse seg arkitekturen. Det være mye å hente ved å se til Steinerskolen.