Debattene dreier seg om mennesker og arbeidstilknytning, om de som på grunn av sykdom ikke kan jobbe, men også om ikke å få arbeid eller om arbeid uten fast ansettelse og med korttidskontrakter, de ufrivillige prekariære, skriver innleggsforfatterne. ILLUSTRASJONSFOTO: HILDE UNOSEN

Rolness, Nygaard, skyld og skam

Norsk fattigdom knyttes opp til strukturelle forhold. Bildet endres når diskusjonen rettes mot ikke-vestlige innvandrere.

Når vi diskuterer norsk fattigdom handler det om individuell skam, men da knyttet opp til strukturelle forhold. Når diskusjonen rettes mot ikke-vestlige innvandreres sysselsetting, skifter fokuset. Da handler det om individuell «skyld», ikke om strukturelle barrierer.

I sine nylige innspill i den offentlige debatten mener både Kjetil Rolness og Martin Nygaard, nå sist i Dagsavisen 28. august, at statistikk forvrenger bildet av visse sosioøkonomiske fenomener. Deres blikk er rettet mot ulike temaer: ikke-vestlige innvandreres sysselsetting og norsk fattigdom.

Både Rolness og Nygaards budskap er blitt kritisert av ulike grunner. Vi er opptatt av at kritikken på disse to budskapene er så forskjellige: Vedrørende norsk fattigdom handler det om individuell skam knyttet opp til strukturelle forhold til fattigdommen. Når det handler om ikke-vestlige innvandreres sysselsetting handler det ikke om strukturelle forhold, men om å stille krav til aktivitet og ikke passivt motta ytelser. Indirekte, men også direkte, handler det om individuell skyld for «passitiviteten».

Rolness hevder at alarmklokkene ikke ringer slik de burde over sysselsettingstall blant ikke-vestlige innvandrere, og at SSB toner ned hvor avhengig de er av velferdsstaten. Mens Nygaard er opptatt av at nordmenn som lever på 60 prosent eller mindre av medianinntekten ikke nødvendigvis må føle seg «fattig»; man kan isteden velge å være lykkelige. I Dagsavisen 25. august formulerer han seg slik: «Det å måtte snu på krona kan lede til en bevisstgjøring og endre atferdsmønster, som i sin tur kan være meningsfylt og gi deg lykke».

Hovedkritikken mot Nygaards utsagn er at han bagatelliserer strukturelle forhold som folk med dårlig økonomi møter. Kritikken mot hans innspill er hvordan det er å leve som fattig. Argumentasjonen er at folk som lever i fattigdom oftest ikke har noe valg. De føler seg maktesløse i å endre sin situasjon, likevel føler de skam. Og at skammen forsterkes av Nygaards innspill. I et innlegg fra en norsk kvinne som har strevd mye, kan vi lese om hvor vanskelig det er å ikke selv klare å komme seg ut av fattigdommen, og skammen en derfor føler. Vår forskning støtter også dette: Personer som lever i fattigdom i Norge møter holdninger om at alle skal og kan gjøre noe med det, bare de «vil» det nok. De føler på egen skam fordi de ikke får endret på sin situasjon, og den forsterkes når de i offentligheten blir fortalt at de er skyldige i sin situasjon. Her står skammen sentralt.

Den offentlige debatten rundt Rolness kronikk har dreid seg om hvorvidt statistikk brukes selektivt av Arbeids- og sosialdepartementet og SSB for å «pynte» på virkeligheten angående sysselsettingstall for ikke-vestlige innvandrere. Vi får forsvar for det tekniske fra SSB, mens i tilsvaret fra arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie, får vi høre at «Skal vi sikre fremtidens velferd, må flere komme i jobb. Vi er avhengige av å få opp andelen innvandrere som jobber, betaler skatt og bidrar til fellesskapet.» Budskapet er at vi må stille krav til aktivitet i velferdsordningene, og at det må bli slutt på at innvandrere passivt mottar ytelser. Her er ikke fokuset på de strukturelle barrierene, men på individuell «skyld».

Hva burde vi ha diskutert?

Begge debattene dreier seg om mennesker og arbeidstilknytning, om de som på grunn av sykdom ikke kan jobbe, men også om ikke å få arbeid eller om arbeid uten fast ansettelse og med korttidskontrakter, de ufrivillige prekariære. I stedet for å fokusere på såkalt underrapportert avhengighet kunne en diskutere at ikke-vestlige innvandrere møter et dobbelt arbeidsmarked, og at de jobbene de har tilgang til er preget av blant annet ufrivillig deltidsarbeid. Man kunne referere til rapporter som viser at det norske arbeidsmarkedet preget av faste heltidsjobber, diskriminerer ikke-vestlige innvandrere og etniske minoriteter. Debatten kunne handle om en studie om at norske arbeidsaktiviseringstiltak oppleves som meningsløse, ydmykende og vilkårlige overfor de innvandrergruppene med lavest sysselsettingsrate, og fører til lav selvtillit og liten tro på at en vil klare å skaffe seg fast arbeid.

I våre intervjuer med både sosialhjelpsklienter og innvandrerkvinner om deres erfaringer med arbeidsaktiveringssystemet, understreket respondentene en sterk iver etter å jobbe. De ønsket å bli «normale» deltakere i det norske samfunnet. Mange hadde vært gjennom en rekke statlig organiserte arbeidsorienterte kurs og praksisplasser, ofte i rengjøringstjenester, sykehjem, kantiner eller barnehager. Få rapporterte at de hadde fått opplæring og kunnskap som bidro til at de kom ut av sirkelen med mangelfulle ferdigheter, usikkerhet, deltidsarbeid og nulltidskontrakter. De fortalte om hverdager preget av maktesløshet, ikke om hverdager preget av reelle valg. Dette er virkeligheten bak tallene fra SSB.

Polariserende skjeve forklaringer

Vi vet at det er både direkte og indirekte strukturelle hindringer for at ikke-vestlige innvandrergrupper ikke får heltidsarbeid eller fast arbeid. Vi vet om ulikhetene mellom valgt nøysomhet versus strukturbasert fattigdom. Derfor er det bemerkelsesverdig at når den offentlige samtalen skifter fra fokus på norsk fattigdom til fokus på ikke-vestlige innvandreres sysselsetting, handler det ikke lenger om strukturelle barrierer. Da handler det om forskjellige «bidrag» mellom ulike grupper. Forskjellen i de to offentlige debattene gjenspeiler at det er greit å gi en skyldbasert forklaring, til noen grupper. Det vil si at det er strukturelle forhold som bidrar til norsk fattigdom, men ikke til at «passive» ikke-vestlige innvandrere får heltidsarbeid eller fast arbeid. Slike «skjevheter» i debatten fører til en ytterligere økning av offentlig skam rettet mot ikke-vestlige innvandrere, og til økte politiske polariseringer mellom «oss» og «dem».