Stockholmerne søkte i går igjen til Drottninggatan for å minnes ofrene for terroren fredag. FOTO: JONATHAN NACKSTRAND/NTB SCANPIX

Rolig nå, Norge

Fredagens tragedie i Stockholm har gjort oss mer utrygge. Vår tids uhygge har rykket nærmere. Trusselnivået er hevet. Politiet er igjen bevæpnet.

Et drøyt døgn etter drapene i Sverige, lørdag kveld på Grønland i Oslo, ble en 17 år gammel russer arrestert og siktet etter en paragraf i terrorlovgivningen for besittelse av eksplosiver. Sprengstoffet hadde liten potensiell kraft og var lite egnet til å gjøre stor skade. Søndag kveld informerte Politiets sikkerhetstjeneste (PST) den norske offentligheten om at det er sannsynlig at Norge vil rammes av terror i løpet av de neste to månedene.

Den siktede 17-åringen skal ha vært kjent for PST etter tips fra lokalt politi. Gutten skal ha uttrykt sympatier med IS og ekstrem ideologi, og PST har forsøkt å påvirke guttens utvikling gjennom forebygging. Guttens forsvarer hevder derimot at det er guttestreker. Sikkert er det uansett at myndighetene har behov for å sende ut signaler om oversikt og kontroll.

Fasit om at Norge er utsatt, er selvsagt urovekkende. Men det er bra at PST er åpne med allmennheten om hva de vet om trusselsituasjonen i Norge. Vi mener det er riktig tilnærming, selv om det så tett på Stockholm skaper frykt og usikkerhet. Vi må som nasjon innse at situasjonen ikke er annerledes her, ikke verre og ikke bedre, enn i resten av Europa. Vi er del av en verden i uro. Rett utenfor våre grenser har en borgerkrig rast i Syria, og en krig mot IS i Irak, som har gitt enorme ringvirkninger. Krigstraumatiserte menn og kvinner har kommet til Europa, og krigene i Midtøsten har skapt en farlig overbevisning blant mange bosatt i Europa om at det foregår en sivilisasjonskamp mellom islam og vesten.

Myndighetene kan ikke tie om realitetene. Og de siste angrepene i Europa med biler i kombinasjon med IS-oppfordringer om å ramme nasjonale og religiøse høytider, skaper selvsagt mentale skrekkbilder av angrep på 17. mai. Men hva skal vi som borgere gjøre med kunnskapen om at vi kan rammes? Vi må lære oss å leve med den, være aktsomme, og forvente at myndighetene tar de nødvendige forholdsregler. Vi må også forvente at mediene bidrar til å dempe frykten og sensasjonalismen. En ny virkelighet må normaliseres. Selv i møtet med det skremmende og ubegripelige, må vi for all del ikke miste rasjonaliteten.