Rock ’n’ Rønsen

Glem kjønn. Kan det være Den Riktige Smaken som står og skjelver ved en ny tid?

Midt i beste VM-tid har Arild Rønsen tatt seg tid til å komme med en del utspill om hvor klam han blir av at det finnes noe som heter Kompetanseformidlingen og hvor unødvendig han synes det er å diskutere kjønnsbalanse på festivalscenene. Sistnevnte er – eller i alle fall var – jeg forholdsvis enig med Rønsen i, da jeg mener at kjønn er og bør være underordnet kunstnerisk profil, kvalitet og andre relevante kriterier på frie kulturinstitusjoner. Jeg tror heller ikke på premisset som Malin Kulseth og Anita Halmøy Wisløff synes å legge til grunn for ønsket om en 50/50-fordeling, nemlig at kvinner bare lar seg inspirere av kvinner. Kvinner er, som menn, en særdeles variert gruppe mennesker med ulike drømmer, preferanser, inspirasjonskilder, ferdigheter og – viktig i denne sammenheng – kunstnerisk uttrykk. Jeg tror variabler som sjanger, uttrykk, instrumentering og stil er langt viktigere enn kjønn i inspirasjonsøyemed. Dersom en jente lar seg inspirere av en etablert kvinnelig artist, vil jeg da også tro at det er den aktuelle artisten hun lar seg inspirere av, ikke at det er jevn fordeling mellom kjønnene på artisthimmelen (eller i undergrunnen) generelt.

Når det er sagt, har debatten (om debatten) avdekket at det kanskje er behov for litt (selv)ransakelse av musikkbransjen likevel. Det å redusere populærmusikk i 2014 til rock’n’roll, for eksempel, er ikke bare musikkjournalistisk helt koko, det er også et uttrykk for det som var kjernen i den forrige gubbedebatten, nemlig at en homogen gruppe mennesker (hvite menn, som oftest over 40) utøver definisjonsmakt på et felt som smaksmessig og kunstnerisk er mye mer mangfoldig. Den gangen gikk Torstein Selvik og Tom Skjeklesæther i geriatrisk offerposisjon av Sondre Lerches treffende beskrivelser, noe Rønsen også prøver på i sitt svar til meg. Fra sine etablerte posisjoner – om enn Rønsens redaktørtittel er rimelig tom – skjønner de ikke at de og rockens opprørsestetikk er blitt establishment for lengst, og at de derfor representerer makta. De snevre, og – vil mange si – konservative, smaksløkene i dette maktsjiktet ekskluderer mange demografiske grupper og sjangre (som vi så i Selvik og co. sin liste over de 100 beste debutalbumene), deriblant kvinner.

Ironisk nok blir dette overtydelig i både Rønsens og Schreiners argumentasjon for at vi ikke trenger debatten. Ikke bare avfeier de de artistene som hevder å ha møtt utfordringer i musikkbransjen på grunn av kjønn (Rønsen er dertil frivillig eller ufrivillig sexistisk i sin kommentar til Frida Ånnevik), de legger også det at kvinner mangler mannlige attributter til grunn for sin argumentasjon. It’s a man’s world, og om du ikke følger våre spilleregler, har du ingenting her å gjøre. Schreiner har nok rett i at menn, statistisk sett, er mer risikovillige enn kvinner – men er virkelig risikovillighet det eneste gyldige loddet i musikklivslotteriet?

Dette er en forestilling som i stor grad tilhører den mannlige rockedrømmen, om enn mest som myte og nostalgi i vår tid og del av verden. Alle er enige i at man må jobbe hardt og satse uansett hva man driver med, men jeg tror ikke du nødvendigvis finner fremtidens Cohen eller Nina Simone eller Aphex Twin i en bandbuss på vei til Dresden med dagboksnotater a’la ”Jeg har ofra alt og dette kan være Slutten”. Fremtidens artister sitter med gitaren eller datamaskina på gutte- og jenterom rundt omkring, på 17-trikken til Blindern med skriveboka, de står i dusjen og kommer på en genial rappestrofe, de studerer musikk på jazzlinja eller de gauler ut sitt vrede mot politikk eller establishment (kan vi håpe på Rønsen-refs i musikkform snart?). Talent, ferdigheter, egenhet, opprør, innovasjon, formidlingsevne og kreativitet er loddet. Ikke om du ”speller rock” og tilhører en statistisk sett mer risikovillig kjønnskategori.

Folk med mer sosiologisk innsikt enn meg kan sikkert si et og annet om opprettholdelse og reproduksjon av normsett i homogene grupper, men fra et skribentststed ser jeg det som forbaska viktig at det i bransjen generelt og blant oss som skriver om musikk finnes nysgjerrighet og smaksmangfold (av mine kolleger er jeg for eksempel glad for at skribenter som Kine Solberg representerer en mindre gubbete smakshorisont enn meg). Kort sagt er det andre egenskaper enn stayer-evne som er vesentlig for å følge med på og skrive meningsfullt fra og om musikkfeltet. ”Det finnes ikke lenger noen viktige musikkmagasiner i Norge”, skriver Rønsen selvtilfreds, og understreker med det nok en gang at person og sak er symbiotisk i dette tilfellet. Jeg anbefaler ham å plukke opp et eksemplar av ENO ved første mulige anledning. Evt. bla litt mer i avisa han selv får boltre seg i på mandager.

Det finnes mange glimrende analyser av populærmusikkens evolusjon, og mange av dem gir nok også svar på hvorfor ”kvotering” og ”kvinneandel” er ord som rockens (tidlige) disipler får ekstra fnatt av. Jeg får fnatt sjøl. Men jeg får like mye fnatt av argumentasjonen som benyttes for å avfeie debatten, som i aller høyeste grad beviser at vi trenger både den og Kompetanseformidlingen. Holdningene kvinner møter når de først følger artistdrømmen er langt viktigere enn hvor mange de er. Rent argumentativt er det da også snodig av musikkskribenter å berettige ubalanse på festivalscenene med statistikk (eller personlige erfaringer) fra én sjanger, en sjanger som både på utøver- og lyttersiden er ekstremt mannstung. Dersom populærmusikk var synonymt med rock – eller enda snevrere; rock’n’roll – ville man sannsynligvis kunne argumentert for en enda mer mannstung festivalbooking enn den man har i dag.

Språkforvirringen gjør suppa komplett: ”Hvis Volden kunne finne en brukbar samlebetegnelse (som ikke er rock’n’roll), ville hun gjøre musikkbransjen generelt, og musikkjournalistikken spesielt, en kjempetjeneste!” skriver Rønsen. Populærmusikk er nok en grei samlebetegnelse nå til dags. Eller bare musikk, siden det i debatten er snakk om alle slags musikkfestivaler. Dersom Frida Ånnevik er utøver av det Rønsen kaller rock’n’roll er det han som har forklaringsbyrden som musikkjournalist og ikke jeg.


Ingrid Ovedie Volden

Musikkanmelder i Morrabla’
(og Queen of Rock’n’roll på NM i swing en gang på 90-tallet)