DEN STORE SAMTALEN: Kroppspresset løses ikke, men får tvert imot mer næring gjennom at det snakkes og skrives om løsninger på det.

Retusjering i kampen mot kroppspresset

Snakkingen, skrivingen og tiltakene som er ment å bekjempe kroppspresset, blir en del av problemet.

Kronikken er skrevet i samarbeid med Gunn Engelsrud, professor i helsefagvitenskap, Norges idrettshøgskole.

Stortingsrepresentantene Kjersti Toppe, Line Henriette Hjemdal, Kirsti Bergstø og Une Aina Bastholm vil bekjempe kroppspresset gjennom å merke retusjert reklame. De legitimerer forslaget med forskning som viser at 85 % av jentene opplever kroppspress. Tallet er hentet fra rapporten «Retusjert reklame og kroppspress» skrevet av Mari Rysst og Gun Roos, og har blitt gjentatt og gjentatt av politikere, sanitetskvinner, fagfolk, journalister og andre. Det som ikke har blitt sagt, er at det dreier seg om godt over 100 jenter (det nøyaktige tallet oppgis ikke) ved en videregående skole i Bærum og i Drammen. 85% av disse har krysset av på forskernes utsagn i et spørreskjema om at de opplever kroppspress. De som har brukt rapporten i kampen mot kroppspresset, har retusjert bort denne informasjonen. Og forskerne Rysst og Ros har forholdt seg tause om retusjeringen.

Retusjering er et stikkord også med hensyn til hva slags forståelser av kroppspresset og av kroppen som har kommet på trykk i den store norske samtalen om kroppspresset. Det har blitt tatt for gitt at kroppspresset er «ute i samfunnet» (slik Rysst og Roos skriver at det er). Andre innfallsvinkler har blitt retusjert bort. Et oppslag i den kristne dagsavisen Vårt Land tydeliggjør dette. Når de hevder at presset øker fra uke til uke, tas det for gitt at det ikke handler om journalistens og ekspertens kroppserfaringer, men om et ytre fenomen som påføres oss.

Men det er flere innfallsvinkler!

Kroppspresset skapes i og mellom mennesker

Slik vi ser det, er kroppspress noe som skapes i og mellom mennesker, som inngår i sosiale systemer, som gir mening for oss på ulike måter. Gjennom egen kropps blikk, bevegelsesmåte og henvendelse forteller vi hverandre hva som gjelder. Vår påstand er at kroppspresset ikke løses, men tvert imot får næring gjennom blesten og tiltakene. Snakkingen, skrivingen og tiltakene som er ment å bekjempe kroppspresset, blir en del av problemet ved at den enkelte får forelagt begrepet kroppspress som utgangpunkt for å si noe om det som de merker og kjenner.

Kampen mot kroppspresset tar utgangspunkt i et rolle-script der noen skaper kroppspress og tjener på det, noen utbyttes og taper på det og noen ordner opp. De voksne bekler første og siste rolle, og barn og unge bekler rollen som utbyttet av reklameindustrien o.a. De som bekjemper kroppspresset, synes å ta for gitt at barn og unge ønsker seg en kropp som ligner på de retusjerte bildene av fotomodellene i reklamen. På denne måten blir de offer for sine egne ønsker. Toppe, Hjemdal, Bergstø og Bastholm vil frigjøre barn og unge gjennom opplysning i form av merking av retusjert reklame og skolefag som gir opplæring i kroppspress (jfr. det nye faget i livsmestring). Vi tror ikke på denne kampen mellom «de gode», «de onde» og «de som blir utbyttet». Alle parter kan komme til å spille på lag når de deler premisset om at kroppen er et presset objekt. Da holdes kroppspresset i gang som et kommuniserende system. Det er nettopp med utgangspunkt i dette premisset at bildene av fotomodeller retusjeres. Den dynamisk erfarende kroppen – som er oss – kan ikke retusjeres fordi vi ikke er stillbilder.

Kroppen som dynamisk erfarende

Vårt alternativ er å bryte med den selvopprettholdende og selvforsterkende kroppspress-samtalen, og heller tematisere og utforske kroppen på andre måter. Perspektivene gjør noe med hva vi retter oss mot og hva vi åpner oss for. Vårt bidrag er å løfte fram at det utenfor medienes kappløp om å få fram sensasjonelle bilder og uttalelser fra bekymrede eksperter, eksisterer en omfattende fagkunnskap som mediene overser, og som kan bidra til at selve forståelsen av kroppen endres, slik at den enkeltes ressurser ikke bindes opp til å forstå seg selv utfra press-premisset.

Ved å bruke begreper som bygger på at kroppen er dynamisk erfarende, og ikke et definert objekt, åpnes det opp for noe annet enn bekymring og press. Det er ikke en entydig kropp definert av et press om å se ut på bestemte måter. Heller er det en forståelse av at kroppen også har en fremmed side, som er en del av vår erfaring av oss selv. Det anonyme i oss som vi ikke kjenner og kan omtale, utgjør derfor en viktig side ved det vi må leve med som kropper i verden. Vi kan derfor ikke styre kroppen for eksempel med å si «nå skal jeg slå hjertet mitt» – nei, hjertet slår av seg selv og kroppens livsprosesser foregår uten aktiv medvirkning fra vilje eller valg. Dette er en side ved kroppens rike liv som nå presses inn i et rasjonelt språk preget av tiltak og «noe» som skal gjøres av «noen» som synes å ha svaret gjennom opplysning.

Tar vi kroppens tenkende, sansende og fornemmende dimensjoner inn over oss, vil tiltakene bli å gi kroppen mer ro, tid til utforskning og selvmerking – dimensjoner som savnes i press-vinklingen på kroppen.