Hvis du driver med noe som er skadelig for andre, bør du slutte med det. Med mindre du tjener sinnssykt mye penger på å fortsette.
Om du skreller vekk alt spinn rundt norsk olje og gass, er det dette du sitter igjen med. Dette er moralen vi godt voksne formidler til barna våre.
Ikke rart de blir forbannet.
Du må gjerne lage myk og menneskelig reklame i grønt, slik oljeselskapet Vår Energi gjør, med god hjelp fra byrået Procontra i Stavanger.
Eller insistere på at du støtter morgendagens helter (som snart ikke lenger har snø å gå på), og løfte frem unge idealistiske arbeidstakere i bransjen, slik Equinor gjør, med god hjelp fra TRY og Schibsteds Brand Studio.
Eller argumentere for at norsk olje er renere enn all annen olje, slik avtroppende olje- og gass-sjef Karl Eirik Schjøtt-Pedersen har gjort i år etter år.
Sannheten er at du insisterer på å fortsette med noe som alle er enige om at du egentlig bør slutte med. Og nå kan vi ikke engang snakke om klimaendringene i futurum. Det skjer her og nå.
Det du derfor egentlig gjør, er å forsinke det skiftet som verden så sårt trenger.
Men så var det dette med pengene, da. Og ikke glem at det er så mange andre som også driver med det. De har ikke tenkt å slutte, selv om vi gjør det.
Prøv å overføre denne måten å tenke på til neste gang barna dine insisterer på å fortsette med noe som ikke er greit, og se om det ikke blir kortslutning.
Det var stor stas da Equinor kunne fortelle om ambisiøse planer for klimagasskutt fra norsk oljeproduksjon. Omtrent samtidig åpnet Johan Sverdrup-feltet, som gjør at vi vil fortsette med det vi egentlig ikke burde gjøre enda litt lenger.
Før alle de feststemte hadde kommet ut av rusen, slapp jammen Equinor også nyheten om at de kan forlenge virksomheten på Statfjord. Og noen dager senere tildelte en stolt Sylvi Listhaug 69 nye letelisenser, deriblant 13 lisenser i Barentshavet.
Dermed innfrir regjeringen bransjens ønsker om full fart fremover, forutsigbarhet og tilgang til noen av de mest sårbare havområdene dette landet har å by på.
Men innerst inne, bak all fornektelse og voksen trass vet vi (eller i hvert fall et økende antall av oss) at det er galt. Vi vet at vi er med på å forsterke en katastrofe, som kanskje allerede er ute av kontroll.
Når vi likevel velger å fortsette, er det fordi de kortsiktige politiske og økonomiske omkostningene ved å slutte er for store.
Det blir så altfor tydelig når Oslo Høyres politikere etter å ha forsvart vedtaket om ikke å flytte iskanten nordover, skynder seg med å forsikre alle om at de fortsatt står bak fortsatt olje- og gassproduksjon i mange år fremover.
Slik vurderes rett og galt i oljelandet.
Men hva svarer vi egentlig barna og barnebarna våre?
Det er de som må bære kostnadene. Og det regnestykket snakkes det ikke like høyt om.