Blant momentene Simonsen trekker frem, er at makt og posisjoner bør gå til dem som er best skikket. Javel? Går stortingstaburettene til dem som er best skikket, kan man kanskje spørre tilbake? Har demokratiske valg et godt rulleblad når det gjelder akkurat skikkethet?
Vi ser stadig hvordan såpeoperaen i norsk politikk bretter seg ut for alment skue. Kanskje vi heller bør se nærmere på hvor godt demokratiet faktisk fungerer, før vi i en så å si sekulær-religiøs rus søker å utbre det til alle kroker i vårt statsstyre? Kanskje vi heller bør rette våre argusøyne mot det historiker Finn Olstad har kalt vår «virkelige statsreligion», demokratitroen?
Vi snakker flott og gjerne om menneskerettigheter, men det er oppskrytt og festtalesnakk. Nina Karin Monsen skriver i antologien Grunnlov og frihet: turtelduer eller erkefiender?, redigert av undertegnede, at alt prat om minoritetsvern i stor grad er retorikk. På papiret har vi rettigheter, men realiseringen av dem er det så som så med. Gang på gang ser vi at flertallsstyret og flertallets interesser går foran de lovfestede rettigheter.
Den virkelige kongen er Kong Demos, eller kanskje han snarere er opphøyet til gud. La oss heller bry oss om dette, og la oss betrakte hvordan demokratisk valgte politikere styrer «butikken». Det er ikke så forferdelig imponerende. Hva brast så høyt?
J.K. Baltzersen er redaktør av Grunnlov og frihet: turtelduer eller erkefiender?
Foto ved artikkelforfatteren.