Den ultraekstreme islamistiske terrorbevegelsen Den islamske stat (IS), bedriver en hensynsløs og brutal krigføring i Irak hvor de utfører bestialske handlinger som ikke står tilbake for hva de nazistiske Einsatzgruppen og SS-avdelingene bedrev på Østfronten under den annen verdenskrig. Det skremmende er hvordan IS har tatt i bruk mediene for å dokumentere de bestialske handlingene som en form for skrytevideoer.
Hva IS gjør er å perfeksjonere og rendyrke hatet mot Den andre og mot alle grupper som blir definert som fiender av ”den rette” fortolkningen av Islam som det selvsagt er bare IS som representerer. Med sin strenge fortolkning legitimerer IS massedrap på alle i fiendekategorien. Målet er å skape et rent sunnimuslimsk samfunn styrt etter strenge sharialover. Den ekstreme brutaliteten i krigføringen mot fiender og ”vantro”, er ment å ha en avskrekkende effekt slik at stadig flere enten flykter for å redde sine liv eller lar seg omvende og underkaster seg til IS sitt skrekkvelde.
I Norge har stadig flere norske muslimer tatt til motmæle og reagert med avsky mot IS (http://www.vg.no/nyheter/innenriks/islam-debatten/norske-muslimer-raser-mot-hussain/a/23276008/ ). Det er prisverdig, spesielt med tanke på at det også finnes mennesker i Norge som utviser sympati for IS. Jeg tenker i denne forbindelse på talspersonen for den norske ekstreme islamistgruppa Profetens Ummah, Ubaydullah Hussain, som nylig gikk ut i mediene med støtte til IS (http://www.vg.no/nyheter/innenriks/islam-debatten/stoetter-is-halshugging/a/23275610/ ). Det er grunn til å tro at Hussain snakker på vegne av flere, men riktignok en mindre marginalisert gruppe av norske islamister. Profetens Ummah har til hensikt å ødelegge det norske samfunnet slik vi kjenner det og erstatte det med et totalitært og fundamentalistisk samfunn av "rettroende" individer som har utvisket enhver form for subjektivitet og egenvilje.
Selv om vi har ytringsfrihet, får nok Hussain aldri fred for politiets overvåkningstjeneste. Det er høyst forståelig. Med sine uttalelser har han gjort seg til en samfunns- og folkefiende og en trussel som undergraver av det norske demokratiet og rettssamfunnet. Spørsmålet er i hvilken grad norske medier har fungert som ufrivillige nyttige idioter for Hussain og hans lille patetiske sekt av meningsfeller som, til tross for at de ikke er mange i antall, kan gjøre ubotelig skade med sin støtte til ekstrem terror som også kan ramme Norge. Det er derfor en plikt for mediene til å opptre varsomt og med klokskap i møte med ulike former for ekstremisme og ikke ende opp som rene mikrofonstativer for politiske og religiøse ekstreme fantaster og drømmere.
De islamske ekstremistene enten det er i al-Qaida, IS eller Profetens Ummah, har alle en ambisjon om å skape det perfekte og rene samfunn av rettroende mennesker som alle deler den samme overbevisning og konformt etterlever de strenge påbudene som sharialovene pålegger dem. Idealet om det rene samfunn, har islamistene til felles med mange andre politiske og/eller religiøse bevegelser. Den modernistiske idé om fullkommenhet og den ideelle samfunnsordning, kommer historisk til uttrykk i totalitære eksperimenter med grusomme resultater.
Nazismen var en bevegelse som utnyttet kombinasjonen av en totalitær politisk samfunnsorden med en okkult dyrkelse av forestillinger om blodets renhet, den ariske rasens forrang og germansk overlegenhet, og en nærmest religiøs fremstilling av Adolf Hitler som en messiansk frelserskikkelse som i kraft av Forsynet skulle før tyskerne og de germanske broderfolkene fram til et endelig tusenårsrike. Resultatet ble som kjent et katastrofalt ragnarok av tilintetgjørelse og død i massiv skala.
Parallellen er utvetydig klar fra nazismen til renhetsfantasiene hos islamistene i IS og deres sympatisører i Profetens Ummah, som fantaserer om det rene islamske samfunnet av rettroende hvor de ”vantro” er eliminert som jødene skulle bli det i nazistenes tusenårsrike. Det er i begge tilfeller, enten det er nazister eller islamister, et perverst ideal om det perfekte samfunn hvor det ikke finnes opposisjon eller motsigelser av noen som helst art.
Stalinismen hadde også klare trekk av det samme hvor alle fiender av Josef Stalins "rette" kommunistiske lære, enten ble utryddet gjennom summariske henrettelser etter parodiske skinnretterganger eller ble sendt til arbeids- og konsentrasjonsleire i det indre Sibir som i realiteten fungerte som de reneste dødsleirene (http://www.nybooks.com/blogs/nyrblog/2011/jan/27/hitler-vs-stalin-who-was-worse/, http://www.britannica.com/EBchecked/topic/249117/Gulag ). Stalins regime sies å være ansvarlig for millioner av sovjetiske statsborgere sin død, og det er blitt anslått at over 20 millioner døde som følge av Stalins terrorpolitikk og idealet om å skape det perfekte klasseløse samfunn av rettroende kommunister (les: stalinister).
Fra etterkrigstiden kjenner vi godt til historiene med Pol Pot og folkemordet i Rwanda. Oppløsningen av Jugoslavia og krigen på Balkan med den serbiske presidenten Milosevic og hans ultranasjonalisme, var enda et eksempel på et renhetsprosjekt med katastrofale konsekvenser. I Israel finnes det også ekstreme nasjonalistiske sionister og jødiske høyreekstremister som har tatt til orde for folkemord på palestinerne som Den endelige løsningen.
Alt i alt er forestillingen om renhet, enten denne renhet er fortolket nasjonalistisk, politisk og/eller religiøst, et gjennomgående trekk i forstokkede ambisjoner om å skape det perfekte samfunn. Ofte har denne forestillingen sitt forbilde i en tapt gullalder eller en uoppgjort fortid hvor den bevegelse eller det folk man tilhører, ikke har fått kommet til sin fulle rett og fått den makt som man påberoper seg å ha historisk krav på. Det er i denne sammenhengen at volden, og i siste instans folkemordet, blir legitimert som nødvendig, riktig og rettferdig. Slik inngår den ekstreme brutaliteten og volden fra IS i en lengre ekstremistisk og totalitær tradisjon hvor også Europa og Vesten har gitt sine bidrag.
