Gunnar Bodahl-Johansen. FOTO: NTB scanpix

Rema 1000 eller LO? Hvem skal få finansiere journalistikken?

Å mistenkeliggjøre journalistikk som er produsert dels med penger fra LO, er det samme som å mistenkeliggjøre halvparten av norsk presse og det verdigrunnlaget som Dagsavisen deler med arbeider- og fagbevegelsen.

Klassekampen målbærer i lørdagsavisa kritikk mot Dagsavisen fordi vi forsøker å få til noe av det samme som Klassekampen har bygget sin suksess på, nemlig samarbeid med andre aktører og skribenter. Pressenestor Gunnar Bodahl-Johansen har svart på spørsmål fra avisa, men han synes å være av en noe feilaktig oppfatning av hva som ligger i avtalen mellom Dagsavisen og Agenda Magasin, altså et magasin eid av tankesmia Agenda, ikke tankesmia selv.

Bodahl-Johansen sier i reportasjen at «et slikt samarbeid gjør at avisa forplikter seg til å trykke artikler som er knyttet til en tenketank. Det er problematisk, ja, faktisk helt uakseptabelt». Problemet med utsagnet er at det ser ut som at Bodahl-Johansen tror Agenda Magasin har fått to sider til fri disposisjon i Dagsavisen, kanskje attpåtil mot betaling, altså content marketing (innholdsmarkedsføring). Jeg kan kategorisk avvise at vi er forpliktet til å trykke noe som helst. Vi trykker det vi selv vil etter en selvstendig redaksjonell vurdering.

Vi har fått adgang til den journalistiske produksjonen til det som etter hvert er blitt en konkurrent for alle oss som driver journalistikk med forankring i venstresidas verdier. For Dagsavisen er det en god avtale. Ingen penger skifter hender, men vi får adgang til gode skribenter. Og vi velger altså selv hva vi vil trykke eller om vi vil trykke noe som helst. Alt stoffet merkes tydelig med at det kommer fra Agenda Magasin.

Avtalen er lik tidligere avtaler vi har hatt med vidt forskjellige aktører som fotballbladet Josimar, Hate Speech International og frifagbevegelse.no, eller stofflyt mellom redaksjonelle publikasjoner som Dagsavisen og Rogalands Avis eller Aftenposten og Bergens Tidende. I tillegg har vi i Dagsavisen en rekke spaltister fra politiske partier, fagbevegelsen og tenketanker med forskjellige politiske ståsteder. Høyresidas Minerva og Civita er også representert i Dagsavisens spalter gjennom lederne Nils August Andresen og Kristin Clemet. Dette mener jeg bidrar til større bredde i vårt redaksjonelle produkt, men ingen skal være i tvil om at vi fortsatt deler verdiforankring med arbeiderbevegelsen.

Dagsavisens offensive strategi og overlevelsesevne er knyttet til utvidet stoffsamarbeid med andre aktører. Vi tar inn kvalitetsinnhold fra andre, og vi deler vårt eget innhold med så mange aviser og nettsteder som mulig. På den måten når vi ut til flere lesere enn vi ellers ville ha gjort, og vi sørger for en bredere finansiering av vår journalistikk. Slik har vi berget Dagsavisen og Rogalands Avis samt relansert de nedlagte arbeideravisene Fremtiden i Drammen og Moss Dagblad. Alt må anses som en styrking av norsk mediemangfold. Vi har heller ikke lagt skjul på at vi med stolthet bærer videre de verdier våre aviser er tuftet på, og at vi gjerne skulle gjenbygget et A-pressen i miniatyr, gjerne i samarbeid med LO, som allerede eier nesten halvparten av lokalaviskonsernet Amedia.

Hvorfor Agenda Magasin, som eies av tankesmia Agenda, skal holdes utenfor våre samarbeidsmodeller, kan jeg vanskelig se. Hvis det er et problem at magasinet er tydelig på et felles verdigrunnlag med store deler av fagbevegelsen og venstresida, må det jo gjelde all verdiforankret journalistikk, inkludert Klassekampen og våre egne eiere i det kristne mediehuset Mentor Medier (tidligere Mediehuset Vårt Land). Jeg kan forsikre om at våre eiere aldri har lagt seg opp i Dagsavisens journalistikk, selv om vi i enkelte stridsspørsmål, som for eksempel rundt reservasjonsretten, har mobilisert kraftig mot meningsinnholdet i konsernets største og viktigste avis.

Klassekampen trykker i stor grad eksterne bidrag fra skribenter tilknyttet venstresida i en eller annen form og har også samarbeidet med tenketanken Manifest. På eiersiden er Klassekampen eid av fagorganisasjoner og partiet Rødt, uten at jeg mener det er problematisk. Det er kanskje snarere en styrke med verdiforankret eierskap. Men man kan likevel si at Klassekampen er mer partipolitisk avhengig med over 20 prosent eierskap fra Rødt og omtrent det samme fra Fagforbundet, Fellesforbundet og Industri Energi enn Agenda Magasin er med 40 prosent eierskap fra LO og 60 prosent fra milliardæren Trond Mohn.

En av tekstene vi har trykket via Agenda, samarbeidet vi altså kritiseres for, er for øvrig skrevet av Wegard Harsvik, rådgiver i LO, styremedlem og fast spaltist i Klassekampen. Jeg ser ingen grunn til å beklage at også Dagsavisen har fått adgang til Harsviks utmerkede penn. Det jeg beklager er hvis venstresidas journalistikk ikke kan finne sammen i annerledes og nye samarbeidsformer, mens de kommersielle interessene skal kunne samarbeide råere enn noensinne.

Mer kommersielle, og ofte konservative eller liberale, mediehus går i front for en utvikling der aviser og andre medier i større grad må samarbeide med annonsører og sponsorer. VG tar kraftig til orde for at en aktør som Rema 1000 skal kunne sponse journalistisk innhold på VGs plattformer. Den tradisjonelle finansieringen av journalistikken er under voldsomt press, og dette er noe vi i resten av bransjen må ta inn over oss om vi skal overleve. Men vi må samtidig vokte over vårt kjerneoppdrag. Det gjør vi i Dagsavisen!