Rehabilitering i kommunene

Hvorfor satser ikke kommunene mere på rehabilitering ? Dette er faktisk et område der kommunene kan s p a r e penger !

Riksrevisjonen slo fast i sin rapport fra mars 2012 at rehabiliteringstilbudet har blitt svekket hvert år siden 2006. Når da i tillegg samhandlingsreformen inntreden i 2012 medførte krav om økt produktivitet / effektivitet på sykehusene, ja, da sier det seg selv at ventelistene blir lange.

Ved Akershus Universitetssykehus ( Ahus) har antall ortopediske operasjonen økt med 30% etter 2012 og Lovisenberg Sykehus opererer 5000 flere pasienter enn for 4 år siden. Liggetiden ved norske sykehus er nå så kortvarig at den er i nedre del av skalaen sammenlignet med andre land i Europa og rehabiliteringsopphold på institusjon etter operasjoner skjer nå kun unntaksvis. Dette tilsier at pasientene er i en dårligere forfatning når de sendes hjem, presset på rehabilitering i hjemkommunen økes samt at behovet for mere kompetanse stiger. Det har oppstått en ubalanse mellom økt behandlingsaktivitet i sykehusene og redusert tilgang på rehabilitering.

Noen pasientgrupper ( HELFOs diagnoseliste) har fri behandling hos fysioterapeut med kommunalt driftstilskudd. Følgen av økt antall opererte pasienter ( som alltid må prioriteres for behandling) og for få fysioterapeuter med driftstilskudd, blir at pasienter med kroniske lidelser må vente opptil et år for å få hjelp. Dette er mennesker som er avhengig av behandling for å mestre jobb / hverdag. I tillegg har vi mange sykmeldte som kunne ha kommet mye raskere tilbake til jobb dersom de slapp å vente på behandling.

Driftstilskuddordningen for fysioterapeuter ble innført i 1984. Tar vi for oss f.eks. min hjemkommune, Skedsmo, som har hatt en stor befolkningsvekst siden dengang, så har det ikke blitt opprettet n y e tilskudd i kommunen siden 1990-tallet.

Økt antall driftstilskudd oppfattes nok umiddelbart som en utgift, men dette er penger som raskt kan tjenes inn.

Noen eksempler:

1. Alle skal kunne få behandling der de ønsker, uavhengig av bostedsadresse. Kommunene kan ta betalt fra pasientens hjemkommune ved interkommunalt samarbeid ( i følge KS ). F.eks. i Skedsmo kommune var det i 2013 totalt 38% av behandlede pasienter som gikk hos fysioterapeuter med tilskudd, som var fra kommuner utenfor Skedsmo. Ved refusjon fra pasientenes hjemkommuner kunne Skedsmo kommune ha etablert 10-12 nye driftstilskudd.

2. Dersom kun en pasient pr. år med hjerneslag eller lårhalsbrudd blir rehabilitert til å klare seg selv hjemme, er mer enn 2 driftstilskudd inntjent. En sykehjemsplass er beregnet til å koste ca. 800.000 pr. år.

3. En parkinsonpasient som hadde ventet et år på behandling, kunne etter 3 mnd. med veiledet trening, si opp den kommunale hjelpen han hadde hatt behov for.

Vi avviser daglig pasienter som vi vet kan ha stor nytte av vår hjelp. Samfunnsøkonomisk er dette lite lønnsomt. Mange av disse er sykmeldt og kunne kommet raskere tilbake til jobb eller i beste fall unngått sykmelding.

Det er dårlig utnyttelse av ressurser når flere dyktige fysioterapeuter, uten driftsavtale, bare kan behandle en begrenset pasientgruppe ( de som ikke har krav på behandlinger dekket av HELFO) samtidig som ventetiden er så håpløs.

Behovet for rehabilitering er langt fra tilfredsstillende dekket og bare rundt 1,5% av de totale bevilgningene til helse brukes til rehabilitering ( NHO service 6.10.13). Dette er faktisk et område som totalt vil spare kommunene for store utgifter. Forstå det den som kan ! Det gjør iallfall ikke jeg !