Forbausende mange norske bedrifter, organisasjoner, medier og andre aktører endret sine logoer ved å inkorporere varianter av regnbueflagget. Det nå ganske velkjente, internasjonale symbolet ble til i sin nåværende form i 1978 og symboliserer først og fremst lhbt-bevegelsen og homofiles frihetskamp i moderne tid. Det er derfor gledelig å se så mange norske bedrifter og samfunnsaktører benytte flaggets farger i all sin prakt, og med kreativ bruk av egne logoer, merker og produktporteføljer.
Det er likevel med en viss skepsis jeg observerer dette fenomenet. For selv om bedrifter og organisasjoner i Norge sikkert i overveldende flertall ikke er direkte lhbt-uvennlige, så er ikke det det samme som å aktivt være lhbt-vennlige. I kjølvannet av metoo-kampanjen og avsløringene av hva som har foregått i lang tid i altfor mange deler av arbeidslivet, gjør at jeg er ikke er helt betrygget om at norske arbeidsplasser nødvendigvis alltid er arnesteder for gode arbeidsforhold. Jeg forsøker ikke å mistenkeliggjøre eller rette noen pekefingre om diskriminering, mobbing eller mangel på inkludering. Det jeg lurer på er om å smykke seg med regnbueflagget, et viktig symbol for stadig flere, blir en hul gest om man ikke følger det opp med reelle tiltak for å vise sin støtte og omsorg for sine lhbt-ansatte, lokalmiljøet og kanskje nasjonale og internasjonale lhbt-formål.
Norge er et godt land for lhbt-befolkningen sin, og på en rekke måleenheter skårer vi som nasjon meget godt. Det er likevel en del gufne fakta som hviler rett under overflaten, som at det fortsatt er mange som føler ubehag ved å i det hele tatt være i fysisk nærhet av oss. Fortsatt strever mange med selvmordstanker og skamfølelse, til tross for hva Pride kan gi inntrykk av i mediene. Det er derfor jeg kjenner på regnbuefargeleggingen av en logo for en måned eller ukes tid – er det alt man som bedrift gjør for å gjøre en forskjell? Hva gjør man for transmannen som skal ut i sin første jobb etter fullendt skolegang, for den homofile gutten som flyttet hjemmefra altfor tidlig på grunn av mangel på aksept hos egen familie og nærmiljø, eller den bifile kvinnen som aldri føler seg komfortabel med å snakke om sine partnere i jobbsammenheng? Har bedriften tenkt gjennom at dette kan være sine ansatte og families hverdag, eller er en regnbuelogo eller salg av noen Pride-effekter heller et markedsføringsstunt som med letthet kan rulles ut på en tid på året der det er så få andre sesongmessige kampanjer foregår ellers?
Jeg ønsker likevel kampanjene velkommen. Jeg tenker de er et lite ledd i en langt større samfunnsmessig endring i Norge, hvor våre symboler med ett blir folkelige og brukes med den samme selvfølgelighet som norske flagg på 17. mai. Jeg vil samtidig oppfordre til at man som organisasjon, bedrift eller annen form for aktør tenker over og kanskje også agerer hele året ellers for å være den inkluderende arbeidsplassen man sikkert ønsker å være. Hva med å invitere, støtte og innlede samarbeid med organisasjoner som FRI, Skeiv ungdom og Skeiv verden? Da blir ikke regnbueflagget et innholdsløst symbol, men noe man virkelig har gjort seg fortjent til å pryde seg med under Pride. Og hva med å vurdere en egen flåte i neste års parade?
Gratulerer med vel overstått Pride, vi ses igjen i 2019!