Muslimfiendtlige holdninger har blitt et så utbredt og omfattende at det har blitt et demokratisk problem. I desember rapporterte norske myndigheter om sitt arbeid mot rasisme og diskriminering til FNs rasediskrimineringskomité (CERD). Der ble ikke muslimfiendtlighet nevnt. Hvis fiendebilder og konspirasjoner om minoriteter og muslimer får dominere virkelighetsforståelsen til store deler av befolkningen så svekkes samholdet i samfunnet, som igjen svekker oss som nasjon. Vi i Minotenk ber nok en gang myndighetene om å prioritere å lage en handlingsplan mot muslimfiendtlighet.
Over flere år har vi fått dokumentert veksten av muslimfiendtlige holdninger i det norske samfunnet. HL-senterets befolkningsundersøkelse fra 2017 avdekket at én av ti mener vold mot muslimer kan forsvares og at én av tre har utpregede fordommer mot muslimer. 31 prosent tror muslimer ønsker å ta over Europa og 42 prosent tror muslimer ikke vil integreres i det norske samfunnet. Og nærmere halvparten av befolkningen mener muslimer har seg selv å skylde for økende muslimhets.
Les også: Hvorfor lages det ingen handlingsplan mot islamofobi?
Integreringsbarometeret fra Institutt for samfunnsforskning viser at halvparten av befolkningen er skeptiske til muslimer. En Ung i Oslo-rapport fra 2016 viser at så mange som seks av ti mener det foregår en krig mellom Vesten og islam. I en TNS-undersøkelse fra 2015 svarer nærmere halvparten at de er enige eller delvis enige i at islam utgjør en trussel mot norsk kultur. Hatkrimgruppen i Oslo melder om økende hatkriminalitet – og da særlig mot muslimske kvinner.
Samtidig så har omfanget av mediesaker knyttet til muslimer og islam de siste årene eksplodert. I 2016 ble islam og muslimer dekket mer omfattende enn noe annet tema i norske redaksjonelle medier, viser tall fra Retriever. Dekningen av islam er kraftig overrepresentert sammenlignet med andelen muslimer i befolkningen, og det kan være en årsak til at folk tror det er mange flere muslimer i landet enn det faktisk er. Og at de dermed er en større «trussel». En undersøkelse fra 2016, utført av Ipsos, viser at de spurte tror det er 12 prosent muslimer blant befolkningen i Norge. Det er tre ganger så mange som det faktisk er!
Likestillings- og diskrimineringsombudet, samt en rekke aktører i sivilsamfunnet, har i flere år etterlyst politisk handling mot økende muslimfiendtlige holdninger. Likevel nevner altså ikke engang representanten for den norske stat, statssekretær Tom Erlend Skaug (H), den økende muslimfiendtligheten i sitt innlegg til FNs rasediskrimineringskomité i desember. Ifølge Klassekampen ble FNs rapportør, professor Keiko Ko, sjokkert av at den norske stat kun snakket i generelle vendinger og unnlot å nevne muslimhets spesifikt.
Minotenk publiserte i fjor høst en kunnskapsgjennomgang av det vi har av tall og empiri på muslimfiendtlige holdninger i Norge, for å gjøre det lettere for myndighetene og politikerne å gripe fatt i problemet. Det kan synes som om politikerne vegrer seg fra å sette dette samfunnsproblemet på dagsorden nettopp fordi det er så utbredt. Følgelig vil det kanskje medføre upopularitet i opinionen – og blant egne velgere – å ta tak i det.
I HL-rapporten fremkommer det også at det er nettopp blant velgerne til Frp og Høyre at negative holdninger til muslimer er sterkest. Vi har fått en situasjon der ansvarlige myndigheter sliter med å anerkjenne at vi i det hele tatt har et problem.
Regjeringen burde for lengst ha satt i gang tiltak mot negative holdninger mot muslimer og antatte muslimer, men det er foreløpig ingen signaler om at det vil skje. Det er varslet en generell handlingsplan mot rasisme, etnisk- og religiøs diskriminering. Men muslimfiendtlighet eksisterer i et såpass stort omfang at vi mener det er nødvendig av å ha et spesifikt fokus på fenomenet, i likhet med antisemittisme, fordi det er viktig med konkret fenomenkunnskap.
Det eksisterer mange egne konspirasjonsteorier om muslimer og islam, og det males et bilde av en sivilisasjonskamp mellom Vesten og islam som ikke bare støttes av de ytterliggående og ekstreme, men som er utbredt blant store deler av folket. Det er nødvendig å kunne identifisere og forstå mekanismene og fortellingene som ligger bak muslimfiendtlighet og konspirasjonsteorier, slik at mottiltakene treffer.
Ekstra alvorlig blir statssekretærens taushet hos FNs rasediskrimineringskomité når regjeringen på samme tid i budsjettforhandlinger vedtar å opprettholde tilskuddet til HRS, en av de fremste propagandaleverandørene av antimuslimsk ideologi i Norge. Her heies det på totalitær politikk fra Øst-Europa om å forby islam, og organisasjonen lanserer bok i USA med omslag i krigstyper: «Islam. Europa invadert. Amerika advart», «Europa brenner, er hennes dager talte?». Et gjennomgående narrativ er at norske politikere med viten og vilje ser en annen vei, eller til og med legger til rette for islamsk maktovertakelse i landet.
Unni Helland: Fra Disneyland til Donald
Alle disse undersøkelsene underbygger viktigheten av et målrettet og langsiktig forebyggende arbeid. Holdningsendrende arbeid tar tid og krever kontinuitet. Derfor er det avgjørende at arbeidet med å redusere og stoppe den negative utviklingen kommer i gang omgående.