Debatt

Regjeringen villeder nok en gang om atomvåpen

Påstanden om at FN-forhandlingene vil føre til ensidig nedrustning blir ikke mer sann uansett hvor mange ganger USA, Norge og andre NATO-land gjentar den, skriver Henriette Killi Westhrin i sitt svar til Marit Berger Røsland.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
Mandag denne uken var det et sjeldent arrangement i FN-bygningen i New York, samtidig som forhandlingene om atomvåpenforbud startet opp. USA sin FN-ambassadør Nikky Haley hadde innkalt til pressekonferanse for å fortelle om hvorfor USA mente at forhandlingene om et internasjonalt forbud mot atomvåpen var farlig for verdensfreden.
Vanligvis er det frivillige organisasjoner som står på utsiden av forhandlinger og demonstrerer, men her var det altså verdens mektigste stat.
Haley startet sitt fremlegg med å si at årsaken til hennes engasjement er at hun er en mamma som ønsker en så trygg verden som mulig for sine barn. Derfor mente hun, ville det være farlig om NATO avskaffer sine atomvåpen, uten at andre land avskaffer sine.
En lignende argumentasjon blir brukt av regjeringen, senest av statsekretær Marit Berger Røsland i hennes svarmitt innlegg om Norges manglende deltakelse i de historiske FN-forhandlingene. Men påstanden om at FN-forhandlingene vil føre til ensidig nedrustning blir ikke mer sann uansett hvor mange ganger USA, Norge og andre NATO-land gjentar den. 
Argumentet om at det vil være farlig om NATO avskaffer sine atomvåpen uten at andre land avskaffer sine, er og blir misvisende. NATO som sådan har ikke ett eneste atomvåpen. NATO-landene USA, Storbritannia og Frankrike, derimot, har atomvåpen.
I sitt innlegg villeder Røsland bevisst leserne og skaper et inntrykk av at forbudsforhandlingene i FN handler om ensidig nedrustning. Dette til tross for at det vel heller ikke er noen i regjeringen som egentlig tror at USA, Storbritannia eller Frankrike ensidig vil gi fra seg atomvåpnene sine når forbudet blir vedtatt? De vil redusere og til slutt kvitte seg med sine lagre først når de og alle andre atomvåpenstater på grunn av forbudet blir presset til å fremforhandle gjensidige avtaler om balansert nedrustning.
To tredeler av FNs medlemsland er nå samlet i New York for å fremforhandle et forbud mot atomvåpen. Det gjør de selvfølgelig ikke for at barn i NATO-land skal bli forsvarsløse mot nordkoreanske eller russiske atomvåpen, slik USA og den norske regjeringen antyder. De gjør det fordi de erkjenner at alle mennesker i alle land lever under en uakseptabel trussel på grunn av atomvåpen.
Poenget med forbudet, slik FN-flertallet, Den internasjonale Røde Kors-komiteen og vi ser det, er å legge press på alle atomvåpenstater for at de skal arbeide hardere for balansert nedrustning.
En stor del av grunnen til at visjonen om kjernefysisk nedrustning har forblitt en visjon i over 70 år, er at atomvåpenstatene ser våpnene sine som legitime avskrekkingsinstrumenter og statussymboler. Ikkespredningsavtalen, som skiller formelt mellom «atomvåpenstater» og «ikke-atomvåpenstater», har vært med på å bygge opp om denne legitimiteten. Formålet med forbudsavtalen er å gjøre det motsatte.
Røsland skriver videre at «Norge tar viktige nedrustningsinitiativer som gir resultater», og nevner blant annet verifiseringsinitiativet og implementering av Iran-avtalen (sistnevnte er forøvrig et ikkespredningsinitiativ og har lite eller ingenting med nedrustning å gjøre). Det er storartet at regjeringen gjør dette arbeidet. Alt sammen er forenlig med å støtte forbudsforhandlingene.
Jeg har stor forståelse for at det ville være ubehagelig for Norge å signere en forbudstraktat som eneste NATO-land, men når norske myndigheter ikke engang møter opp på forhandlingene, vet de ikke hva de sier nei til.
Forhandlingene vil berøre mange spørsmål som er viktige for Norge. Utfallet av forhandlingene vil kunne få stor betydning for hvilke politiske endringer Norge eventuelt må gjøre for å kunne slutte seg til forbudet i fremtiden, som for eksempel deltakelse i NATOs Nuclear Planning Group.
Jeg minner også om at NATO-landet Nederland i motsetning til Norge deltar på forhandlingene i FN. Hvis Norge følger Nederlands eksempel, vil enda flere NATO-land komme til. 
Til slutt skriver Røsland at Ikkespredningsavtalen er «det eneste realistiske sporet for å nå målet om en verden uten kjernevåpen». Med det villeder hun nok en gang leserne. Ingen atomvåpen har blitt nedrustet gjennom ikkespredningsavtalen.
Mesteparten av all kjernefysisk nedrustning har blitt gjort gjennom unilaterale tiltak. Dernest har START- og INF-avtalene sørget for bilateral nedrustning mellom USA og Sovjet/Russland. Men disse avtalene er ikke en del av Ikkespredningsavtalen. De iverksetter, utfyller og styrker derimot Ikkespredningsavtalen. Det gjør også for eksempel Prøvestansavtalen.
På lik linje med disse avtalene er FN-forhandlingene om et forbud mot atomvåpen ikke et annet spor, men en effektiv måte å iverksette, utfylle og styrke Ikkespredningsavtalen på.
Vi er like opptatt som regjeringen av å iverksette og styrke Ikkespredningsavtalen. Det kan imidlertid argumenteres for at Norges regjering faktisk bidrar til å undergrave Ikkespredningsavtalen når den omtaler atomvåpen som uunnværlig for vår sikkerhet og dermed i praksis oppfordrer til spredning. Regjeringens fokus på behovet for atomvåpen kan virke svært destabiliserende på ikkespredningsregimet, og går rakt imot Norges egne sikkerhetsinteresser.
 
 

Mer fra: Debatt