Det er flere enn Erling Sæther som har vanskelig for å forstå regjeringens nye endringsforslag. For med nytt regelverk går regjeringen fra å aktivt stimulere klimagasskutt til aktivt å forhindre det. Selv om det nok ikke var tanken.
Enkle beregninger basert på data fra Miljødirektoratet om biodrivstoff omsatt i 2018, viser at det nye regelverket langt ifra vil bidra til å redusere utslipp.
Tvert imot vil regelverket som nå er foreslått i statsbudsjettet for 2020, medføre økt utslipp på over 600 tusen tonn CO₂-ekvivalenter dersom regelverket hadde vært gjeldende i 2018.
Det er over 1 prosent av Norges samlede utslipp i 2018, og over 7 prosent av utslippene fra veitrafikk dette året. Så når statssekretær Sveinung Rotevatn (V) mener dette er et målrettet tiltak mot palmeolje, tar han dessverre feil. Og den feilen vil medføre et betydelig økt utslipp fra transportsektoren i Norge.
Det har vært forretningsmessig lønnsomt for transportselskapene å omsette mer biodrivstoff enn minstekravet. Men, det ser det ut til å bli en endring på. I statsbudsjettet foreslår regjeringen å innføre veiavgift på nesten 4 kroner literen på volumer over minstekravet. Fram til i dag har salg over dagens krav, vært avgiftsfritt.
Regjeringen forklarer forslaget med at manglende veiavgift på salg av biodrivstoff utover omsetningskravet er uheldig. Vi mener forklaringen er basert på misforståelser og manglende bransjekunnskap.
Et av argumentene er at dagens regelverk strider mot hovedformålet med veiavgiften. Det er for så vidt riktig, men det samme kan i så fall sies om elektrisitet til elbiler. Kanskje er det vi som har misforstått, men vi trodde hovedformålet til regjeringen var CO2-reduksjon?
Videre står det at avgiftsregelverket blir komplisert når avgiftsplikten avhenger av omsetningskravet. Hvem regelverket vil bli for komplisert for, sier de ingenting om. Vi har i hvert fall vanskelig for å tro at de her refererer til norske omsettere. Vår opplevelse gjennom flere års samarbeid med disse selskapene, er at de både evner å forstå og tyde regelverk uten store problemer.
Det siste argumentet i statsbudsjettet er det aller vanskeligste å forstå. Her skrives det at: «... gir fraværet av avgift på biodrivstoff omsatt utover omsetningskravet sterke insentiver til å overoppfylle omsetningskravet»
Her fremstår det som om regjeringen kritiserer at selskapene har omsatt biodrivstoff over minstekravet, men var det ikke det som var den faktiske hensikten?
Videre argumenterer regjeringen for at det omsettes for mye biodrivstoff med palmeolje. Tallet det henvises til for 2017, er for det første unaturlig høyt. Husk at det dette året var iverksatt skatteinsentiver for denne typen biodrivstoff. Da insentivet så ble fjernet i 2018, ble tallet redusert til en tredjedel av volumet sammenlignet med året før.
Når vi i tillegg vet at en av de store omsetterne vil slutte å bruke palmeolje fra og med 2019, kommer andelen til å være betydelig lavere i kommende år. Så dersom målet først og fremst er å unngå bruk av et spesifikt produkt, i dette tilfellet palmeolje, finnes det andre, langt mer treffsikre måter å gjøre dette på.
Enda tynnere blir argumentet når en litt lenger ned i budsjettet kan lese at det antas at forslaget ikke kommer til å ha noen vesentlig virkning på omsetningen av biodrivstoff i 2020. Da blir det, om mulig, enda vanskeligere å følge argumentasjonen over.
Og til sist, for å poengtere regjeringens manglende bransjeforståelse: Å iverksette en betydelig endring kun måneder før regelverket innføres, byr på store utfordringer i en bransje der avtaler blir gjort flere år i forveien. For mange vil det bety at avtaler må forhandles på nytt, fordi rammevilkårene har endret seg radikalt over natten. Dette er ikke god klimapolitikk.