Statsminister Erna Solberg.

Regjeringen og demokratiet

Det skjedde flere uker på overtid. Men i helgen la Oslo politidistrikt til slutt vekk anmeldelsen mot teatret Black Box.

Siktelsen er frafalt, og saken mot teaterdirektør Anne-Cécile Sibué-Birkeland og de tre kunstnerne Sara Baban, Hanan Benammar og Pia Maria Roll er henlagt som intet straffbart forhold. Vi slipper dermed å oppleve et politi på razzia i kunstnernes boliger, og en rettssak som ville vært en blanding av farse og demokratisk skrekkabinett.

Nyheten om henleggelsen er en gladnyhet. Men veien fram dit er ikke noe å smile av. Teatret har vært hoggestabbe for ytre høyre – og flere politikere med tette bånd til regjeringen – i ukevis. På feilaktig grunnlag har de kritisert teatret for å krenke privatlivets fred. Truslene mot og angrepene på hjemmet til justisminister Tor Mikkel Wara har bidratt til å gjøre saken eksplosiv og farlig. Nå er Waras samboer siktet for å ha iscenesatt den siste av disse hendelsene.

Det er ille å se hvor dårlig Erna Solberg håndterer denne saken. Det gir faktisk grunn til å spørre om statsministeren har sine demokratiske instinkter intakt. Som den øverste lederen i landet må hun forstå at det hun sier og de meningene hun velger å gi legitimitet, veier særdeles tungt. Hun er ikke en likeverdig part i en fri kunstdebatt med et teater. Hun representerer statsmakten. Når hun fortsatt insisterer på at budskapet i stykket «ikke skal stå uimotsagt» fra hennes side, viser det en total mangel på rolleforståelse.

Frp har villet stanse offentlig støtte til Black Box på grunn av denne saken. Landet har dermed et regjeringsparti som er villig til å straffe den frie kunsten med økonomiske represalier når den ikke opptrer på linje med makthavernes ønsker. Etter vår mening er det nettopp denne holdningen landets statsminister bør sørge for at «ikke skal stå uimotsagt».

Erna Solberg må si unnskyld til Black Box, og hun må markere tydelig på vegne av ytringsfriheten og liberale demokratiske grunnverdier overfor Frp. Det haster.