Regjeringen mangler mot og politisk vilje

Den palestinske landsbyen Khan al-Ahmar er fortsatt truet med nedriving. To hundre palestinske bønder og gjetere har blitt en brikke i Israels militærstrategiske spill for å tvangsdele Vestbredden og erobre enda mer palestinsk jord.

I juni i år innrømte Utenriksminister Eriksen at hun var bekymret for utviklingen og oppfordret Israel til å trekke ordren om riving. «Vi har tatt saken opp direkte med israelske myndigheter og har bedt om at beslutningen ikke iverksettes», sa hun i et skriftlig svar til SV-representant Petter Eide. Tydelige ord og et klart budskap.  

Fire måneder senere, i slutten av september, leverte Arbeiderpartiets Torstein Tvedt Solberg et nytt skriftlig spørsmål til Ine Søreide Eriksen der han etterlyste: «konkrete reaksjoner for å legge ytterligere press på Israel». Eriksens svar anerkjenner landsbyens strategiske betydning, og rivingen vil «vanskeliggjøre en sammenhengende palestinsk stat i en fremtidig to-statsløsning». Men så konkluderer hun med det som kun kan betegnes som et skritt tilbake - Norge vil «i samarbeid med nærstående land, fortsette å ta opp saken med israelske myndigheter». Et tannløst svar.   

Hvor lenge kan den norske regjeringen sitte på sidelinjen og godta gjentatte israelske militærangrep på en sivilbefolkning under okkupasjon? 

En rettferdig løsning trenger en diplomatisk motvekt. Regjeringen må kunne ta en mer aktiv rolle med bakgrunn i de mange FN-vedtakene om å avslutte okkupasjonen og respektere palestinske rettigheter og internasjonal lov. Er utenriksministeren på leting etter inspirasjon, kan hun se til nabolandet Irland. 

I juli vedtok det irske senatet et forbud mot import av varer produsert i Israels ulovlige bosettinger i okkupert Palestina.  Pro-palestinske støttespillere hyller beslutningen som et stort internasjonalt gjennombrudd, men en storstilt feiring må dessverre utsettes til andre lovgivere i andre land følger Irlands ledelse.  

Norge har tidligere vært blant verdens ledende nasjoner når det gjelder engasjement i Israel og Palestina, men den nåværende regjeringen velger bevisst å ignorere gjentatte brudd på folkeretten og har inntatt en passiv og likegyldig holdning til Israels åpne kolonisering av Vestbredden. 

Vedtaket i Dublin-senatet skjer i en tid der det israelske samfunnet blir stadig mer polarisert og Netanyahu-regjeringen mer isolert, da den bevisst undergraver håpet om en to-statsløsning, mens verdenssamfunnet virker handlingslammet av USAs ensidige støtte til den ene parten i konflikten. 

Saken i Irland samlet støtte på tvers av de politiske skillelinjene, og forslaget ble vedtatt på tross av motstand fra den sittende regjeringen. Norske folkevalgte bør følge Irlands gode eksempel. 

Som senator Black sa dagen etter avstemningen: «For meg er dette det minste vi bør kunne forvente som et land som er opptatt av rettferdighet og menneskerettigheter. Alt annet ville være hykleri. Vi kan ikke erklære bosettingene som ulovlige, samtidig som vi viderefører våre handelsavtaler med dem.» Det bør også gjelde for oss - fortsatt norsk handel legaliserer Israels okkupasjon av palestinske landområder og bryter med våre egne internasjonale forpliktelser.

Israels okkupasjon av Vestbredden og Gaza har allerede vart over femti år. For mange palestinere er militærstyre den eneste virkeligheten de noensinne har kjent. Israel har i alle år systematisk ignorert palestinernes menneskerettigheter. Det er en politikk som strider mot internasjonal humanitær rett, og den må konfronteres av det internasjonale samfunnet.

Vi trenger større internasjonalt press, og Norge burde kunne vise vei. Men det krever både mot og politisk vilje, noe den nåværende regjeringen tydeligvis sliter med når det kommer til staten Israel.