50 års fremgang med redusert fattigdom og sult står nå på spill. Det gir håp at noe så enkelt som jordsmonnet kan være en løsning på sult, fattigdom, klimaendringer og naturmangfold. Men da må vi gå fra degenerasjon til regenerasjon.
I dag presser naturens tålegrenser så langt at den virker mindre for oss, men mer mot oss. Vi forurenser, forbruker, forringer og fortrenger naturen i økende grad. Vi bruker 70 prosent av all landjord.
Havet tømmes for fisk, fylles med plast og mettes med CO2.
Et system giret for uendelig vekst er umulig i en begrenset verden. Likevel sager vi videre på grenen vi sitter på. Vi har vært degenerasjonen.
Nå kjenner mange på frykten for at grenen vil gi etter og forstår at vi må endre praksis. Stadig flere tar til orde for å bruke tiltak mot koronakrisen til å få fart på det grønne skiftet.
Også utenfor miljøbevegelsen anbefales det at vi må investere «i natur- og klimavennlig landbruk for å styrke eksisterende økosystemer og regenerere tapt natur som kan lagre karbon». I EUs nye landbruksavtale står dette helt sentralt.
Naturbaserte løsninger
En av de aller mest effektive løsningene på krisene er naturen selv.
Høyteknologiske oppfinnelser er bare bleke kopier. Fotosyntesen, jordsmonnets mikrober og naturens mangfold representerer ekstremt komplekse systemer med enorm kraft.
Ikke bare genererer disse maten vi spiser og innholdet i de fleste medisinene, materialene og energien vi trenger, men kan også reparere og gjenoppbygge ødelagt natur og miljø og øke vår motstandsevne mot fremtidige kriser.
FNs klimapanel trakk i 2019 fram de naturbaserte løsningene som en vesentlig del av svaret på miljøkrisa.
Gjenoppbygging av skog og naturområder er åpenbart, men tiltak i landbruket er like viktig. Industrialisering, kjemikaliebruk, og arealutvidelse i sektoren har gjort den til en versting globalt både i klimautslipp og naturødeleggelse. Blant annet bruker landbruket 70 prosent av alt ferskvann, og omtrent halvparten av landbruksjorda globalt er nå alvorlig forringet på grunn av dårlig praksis og erosjon.
Matjord er ikke en fornybar ressurs, da det tar hundrevis av år å danne noen få cm i naturen. Dette tapet utgjør en alvorlig trussel mot matsikkerheten og bidrar til at sulten i verden øker.
Av jord er du kommet
Denne utviklingen må og kan snus. Løsningen ligger i jordsmonnets evne til å fange opp og lagre organisk materiale og karbon.
Med den riktige kombinasjonen av fangvekster, organisk gjødsel og biokull vil naturen årlig kunne øke karbonnivået i landbruksjord tilsvarende ti prosent av årlige globale klimagassutslipp.
Det vil gi to enda viktigere fordeler: 1) Jord med økt karboninnhold både drenerer og holder bedre på vannet, og tåler bedre klimaendringene som tørke og flom; 2) Mer karbonrik jord gjør at vi kan produsere mer og mer næringsrik mat med mindre kostbare og giftige kjemikalier. I tillegg er det å bruke jorda til å fange karbon raskere og rimeligere enn de rådyre karbonfangst- og lagrings(CCS)-prosjektene Norge vil satse på.
Vi burde heller belønne bonden for et utvidet samfunnsoppdrag ut over matproduksjon.
Gammel praksis – ny kunnskap
Men hvorfor fortsetter vi å utarme jordsmonnet? Det er delvis fordi industrijordbruket dominerer måten de fleste tenker på og praktiserer moderne jordbruk på, delvis fordi vi tar den for gitt. Teknologioptimisme og global mathandel har overskygget betydningen av god jordhelse.
Det er kun de siste årene, med økende klimaendringer og sult at vi har forstått betydningen av karbonlagring i landbruksjord. På den andre siden, vi i Utviklingsfondet har fremmet dette blant småbønder i fattige land i tiår fordi det styrker deres livsgrunnlag. Her hjemme har økobøndene gått foran.
Norske politikere derimot har så vidt vært innom tanken.
Karbonfangst i jord og jordhelse omtales overfladisk i regjeringens klimaplaner og jordbruksavtaler, og tiltak mangler helt. Arbeiderpartiet og Høyre mener ingenting om dette i sine arbeidsprogram, men snakker mye om de dyreste CCS-løsningene.
Men det er håp: Nylig tilsluttet regjeringen Norge til det internasjonale initiativet «4 per 1000» for økt karbonfangst i jord på oppfordring fra oss og bondeorganisasjonene.
Til karbon skal du bli
Potensialet er betydelig. Få vet at jordsmonnet inneholder rundt 80 prosent av alt karbon på landjorda og i atmosfæren.
Over tid har jordbruk, avskoging og annen naturødeleggelse medført enorme CO2-utslipp. Beregninger viser heldigvis at vi kan fylle opp igjen omtrent halvparten av underskuddet av organisk materiale og karbon i jordsmonnet. Faktisk kan naturens regenererende kraft fange opptil 1,2 gigatonn CO2 mer årlig de neste 20–30 årene.
Verdens evne til å fø den voksende befolkningen avhenger også av at vi tar vare på og forbedrer matjorda.
Om vi tilfører et tonn organisk materiale per hektar jord i Afrika, Asia og Latin-Amerika, kan den årlige matproduksjonen øke med 24 til 40 millioner tonn. Med en økende befolkning som lever i sult i verden, er dette tiltak vil ikke kan overse.
Promiller er nok
For at jorda skal lagre mer karbon enn CO2-utslippene øker har forskerne beregnet at vi må øke karbonnivået i jorda med fire promille i året.
Det er opphavet til det franske initiativet «4 per 1000» som kom etter Paris-avtalen i 2015.
Målet er å oppnå dette ved å engasjere verdens 570 millioner bønder og de tre milliardene som bor på landsbygda. En slik satsing vil raskt bli lønnsom fordi den vil gi økt matproduksjon, flere arbeidsplasser, motvirke kostbare klimaendringer og regenerere livsviktig natur. Det er sirkulærøkonomi i praksis, og et vinn-vinn-prosjekt.
Med medlemskapet i 4 per 1000 har ministrene Bollestad, Ulstein og Rotevatn anerkjent jordsmonnets betydning for å løse krisene vi står i. Nå er spørsmålet om de og andre norske politikere stikker fingeren dypt nok i jorda og gir oss politikk og tiltak som monner og viser vei for regenerasjonen.