IKKE SIKKERT: Både USA og verden må etter hvert venne seg til den tanken at Donald Trump kan bli republikanernes kandidat ved høstens presidentvalg. Men det er langt fra sikkert, skriver Bjørn Hansen. FOTO: RHONA WISE/NTB SCANPIX

Redselen for Donald Trump

Den republikanske nominasjonskampen i USA vitner om et parti i full oppløsning, med skjellsordene som eneste reserve-kapital.

Det finnes ikke en trevl av politisk innhold å hente fra den siste TV-debatten, kun pinligheter som en dårlig standup-komiker ville ha holdt seg for nesen for å fremføre. For det amerikanske demokratiet er de republikanske kandidatenes opptreden en katastrofe.

Siste helgs valgomgang ga ingen avklaring, den bekreftet bare at Donald Trump fortsatt er sårbar. Selv om Trump leder i stemmetall og tall på delegater til nominasjonsmøtet, har han ikke i noen av delstatene maktet å samle noe flertall av stemmene. Han har vunnet delstater der bare hver tredje velger stemte på ham. Når en del kommentatorer allerede utroper ham til vinner, befinner de seg i eventyrland.

Selvsagt kan Trump vinne, men ennå har han mindre enn en tredjedel av de delegater han trenger. De øvrige kandidatene har til sammen langt flere delegater enn Trump. Dersom Trump skal ta et avgjørende grep om nominasjonen trenger han å vinne i Florida, Ohio og Illinois den 15. mars. I alle disse tre store delstatene er regelen «winner takes all», og en seier i alle tre gir en gevinst på 230 delegater.

Ted Cruz seiler opp som Trumps nærmeste rival, mens Marco Rubio nærmer seg det punkt der hans vinnersjanser er borte for godt. Han satser stort i sin hjemstat Florida, men et tap setter punktum for den politiske fluevekter.

Valget mellom Trump og Cruz fremstår for den republikanske partiledelsen som et valg mellom svartedauden og spanskesyken. Ingen av dem representerer noe i nærheten av moderat ansvarlighet i sin omgang med prinsipper og standpunkter. Nominasjonen har utviklet seg til et mareritt som truer partiets samlede eksistens.

Trump har fått et teflonbelegg som partiledelsen ikke makter å slå sprekker i, og den oppgaven blir vanskeligere for hver dag som går. Både USA og verden må etter hvert venne seg til den tanken at Donald Trump kan bli republikanernes kandidat ved høstens presidentvalg. Men det er langt fra sikkert. Trump trenger nemlig å sikre seg et flertall på forhånd før han kommer til nominasjonsmøtet. For ham er det ikke nok å ha flere utsendinger enn de andre, han må ha rent flertall. Hvis ikke vil nominasjonsmøtet ende i hestehandel og konspiratoriske avtaler på bakrommene, med splittelse av det republikanske partiet som en mulig utgang. Splittelse er ikke lenger en hypotetisk mulighet. Det er en reell fare.

Donald Trump er ingen samlende kandidat. Trump fremstår som en vandrende provokatør, en talerstolposør som i stil og apparisjon ligner Mussolini (han siterer Mussolini også), en kandidat uten annen ideologi enn seg selv, en fribytter full av aggresjon. uforutsigbarhet og hevngjerrighet mot etniske grupper, en beundrer av Vladimir Putin (som også hyller Trump) og en hater av Barack Obama, en egomanisk moromann blottet for politisk erfaring.

Men det er verre enn som så. I et TV-program uttalte Trump denne setningen tre ganger i en sammenhengende repetisjon: «You have to take out their (IS/terrorister) families.» Dagens fremste representant for det republikanske partiet i USA vil ha massedrap på familier, kvinner og barn, som måtte ha forbindelser med terrorister. Det finnes to klare begreper som betegner slike handlinger: Krigsforbrytelse og folkemord. Når Trump samtidig tar til orde for bruk av tortur, kan verden stå overfor det brutale faktum at USAs republikanere nominerer en person med omfattende krigsforbrytelser på sitt politiske program.

Kan Donald Trump bli president? Ja. Dessverre. Men det er ytterst lite sannsynlig. Hvis man ser på nominasjonsvalgene hittil har han ikke i en eneste delstat hittil maktet å få mer enn 50 prosent av de republikanske stemmene, til tross for at primærvalgene nå samler rekordoppslutning. Trumps tilsynelatende suksess skyldes delvis at det republikanske partiet ikke har maktet å finne en troverdig motkandidat som velgerne kan samle seg om. Starten på nominasjonsprosessen lignet starten på Vasaloppet, der så mange kandidater meldte seg på at det utviklet seg til et kaos med Trump som den eneste synlige i hele hopen. Mediene ga ham en gratis reise ved å gjøre alle hans bravader til toppoppslag. I løpet av en uke sist høst brukte CNN 580 minutter av sine sendinger på Trump, 88 minutter på Jeb Bush, seks minutter på Rubio og tre minutter på Cruz!

Moderate republikanere frykter Trump mer enn de frykter Hillary Clinton. Men de har selv skapt denne situasjonen, ved å bevege partiet så langt ut mot høyre at det ikke lenger har kontakt med virkeligheten. Tea Party-bevegelsen har fått fritt spillerom, ansvarlige senatorer som den utenrikspolitiske veteranen Richard Lugar er jaget på dør, presidentkandidatene står i kø for å nekte muslimer adgang til USA, i strid med Grunnloven, 11 millioner såkalte ulovlige innvandrere, mange av dem med tiår bak seg i USA, skal kastes ut av landet, det skal bygges mur mot Mexico som Mexico skal betale, mexicanere omtales som forbrytere og voldtektsmenn – finnes det noen grenser for det politiske vrøvl som tyter ut av partiets talsmenn?

Donald Trump står for de fleste av sirkusnumrene, men Cruz og Rubio ligger ikke langt etter. Nominasjonsvalgene kalles et opprør mot den etablerte ledelsen. Det finnes dypere årsaker til dette, blant annet at middelklassen i USA ikke har hatt noen økning i levestandard på flere tiår, mens de rikeste har blitt vanvittig mye rikere. Toppskatten som helt fram til Reagans presidenttid var på nesten 80 prosent, er nå i realiteten på under 20 prosent.

Det den republikanske ledelsen frykter mest er ikke at Trump skal jage tusentalls av tradisjonelle republikanske velgere over til demokratene. Enskjønt, det kan skje. Senator Ben Sasse fra Nebraska har offentlig varslet at han ikke kan stemme for Trump som president. Men det vil være mye, mye verre om millioner av republikanere blir sittende hjemme på valgdagen, fordi de ikke orker å stemme på Trump. En ting er å tape valget til Clinton. Det kan partiet i denne situasjonen leve med. Clinton er ingen blodtørstig revolusjonær. Men hjemmesitting vil ikke bare ramme presidentkandidaten, men også republikanernes kandidater til hele Representantenes hus og en tredjedel av Senatet.

Donald Trump er mannen som kan gjøre det Hillary Clinton ikke makter å gjøre, og det er å rive det politiske teppet unna beina på det republikanske partiet og partiets kandidater.