Redsel og fortvilelse

Angrep målrettes mot journalister og dermed ytringsfriheten i Afghanistan.

På under en uke har ukjente gjerningsmenn drept to kjente journalister i Afghanistan, Yama Siavash i Kabul og Elyas Dayee i den sørlige provinsen Helmand.

Drapene var skremmende like, eksplosiver festet med magnet til bilene de kjørte.

Les også: Stor elefant i rommet når USAs utenriksminister besøker Europa

To andre menn måtte bøte med livet sammen med Siavash, som var kjent som nyhetsreporter og -anker i Tolo TV. I Helmand ble en venn av Dayee og hans mindreårige sønn såret. Flere reportere forteller at regjeringen har mottatt en drapsliste med navn på kjente journalister og andre aktører i sivilsamfunnet.

Afghanistan er nå, ifølge Committee to Protect Journalists, nummer fem på listen over stater der det er farlig å være journalist. Mange har forlatt landet og opplever en usikker tilværelse i eksil.

De fleste holder ut, men etter de to siste drapene brer redselen seg på ny.

Det var enklere under Sovjet-okkupasjonen, sier en godt voksen redaktør, for da var det sovjeterne og deres allierte på den ene siden, og mujahedin med sine avskygninger og støttespillere på den andre. Nå er det så mange grupper. En mann hun møtte nylig, sa at han var ikke redd for å dø, men han ville gjerne vite hvem som i så fall drepte ham.

Helt så enkelt var ikke bildet under sovjeterne heller. Men dagens situasjon er mer uoversiktlig.

Les også: Den nye AUF-sjefen: – Det var ikke akkurat gøy for foreldrene mine å gå rundt i byen da (+)

Taliban fins i ulike avskygninger. Noen støtter fredsforhandlingene (som ennå er i støpeskjeen) i Qatar, andre gjør det ikke. Rester av Al Qaida er ennå aktive, og dessuten er «nykommeren» IS aktiv. I sørvest gjør Haqqani-gruppen, som opererer under Taliban-paraplyen, livet surt for både hæren og sivile.

I tillegg til de målrettede angrepene på journalister, og dermed på ytringsfriheten i Afghanistan, har mange andre terrorhendelser sjokkert folk i hovedstaden. 27. oktober kom angrepet på Kowsar læringssenter i et shia-dominert område av Kabul, der 24 ble drept, og 57 såret, de fleste svært unge.

Dernest kom angrepet ved Universitetet i Kabul 2. november, der minst 22 ble drept, og flere enn 40 såret. Om lag 150 studenter fra statsvitenskap og offentlig administrasjon befant seg i forelesningssalen der terroristene slo til. Nitten studenter ble drept i dette rommet, mens datteren til en journalistkollega berget livet ved å hoppe ut vinduet da terroristene begynte å skyte.

En annen journalist forteller hvordan han måtte hjelpe en kollega med å identifisere den døde datteren.

Debatt: «Kvinners deltagelse i politikken betyr noe. Det er ikke bare symbolsk»

Begge disse massedrapene rammer ungdomsgenerasjonen, framtidige voksne som skal bidra til å få landet ut av uføret og sikre et fortsatt åpent sivilt samfunn. Vi skal heller ikke glemme en rekke andre lokale angrep på sivile i et stort flertall av Afghanistans provinser.

IS har erklært seg ansvarlige for begge de to store terrorangrepene i Kabul, men Afghanistans første visepresident Emrullah Saleh hevder at Taliban står bak, og hans påstand er styrket etter at sikkerhetsstyrker har arrestert et medlem av Haqqanigruppen for planlegging av terroren ved Universitetet.

I Qatars hovedstad Doha sitter de som ennå ser ut til å tro på et forhandlingsresultat: den afghanske regjeringens representanter og Taliban-ledere.

De er ikke engang enige om plattformen som skal danne utgangspunkt for forhandlingene.

På tross av store konsesjoner fra regjeringens side, ikke minst i form av 5000 løslatte Taliban-fanger, flere med mange liv på samvittigheten, har Taliban ikke vist vilje til våpenhvile.

Tvert om har de i Doha uttalt at våpenhvile ikke kommer på tale før forhandlingene har oppnådd resultater. Det virker som de mange angrepene både på sivile og militære er ment for å styrke deres posisjon i forhandlingene, om de nå kommer i gang for alvor.

Hva de siste ukenes terror og krigshandlinger betyr for forhandlingene er dermed vanskelig å spå om. Lette og kortvarige blir de i alle fall ikke. Hva journalistattentatene vil bety for journalistenes flukt fra yrket og forklarlig/økt selvsensur, vet vi heller ikke. Mange er standhaftige og modige, gode vaktbikkjer og forsvarere av ytringsfriheten.

Blant annet har de reist de kritikk mot ansvarlige for sikkerheten ved Universitetet i Kabul.

Les også: Vil han skape fred i Midtøsten? Eksperter forventer lavere ambisjoner fra Biden (+)

Journalister og forfattere i Afghanistan har en sterk grunnlovsfestet ytringsfrihet, og har med stort mot i de siste årene faktisk bygget opp et rikt og levedyktig mediemangfold. Men også de trenger garantier om økt trygghet. I Norsk PEN er vi sterkt bekymret for situasjonen til afghanske journalister, forfattere og andre intellektuelle.

Vi ber norske myndigheter utfordre den afghanske regjeringen til bedre beskyttelse av medier, forsvarere av ytringsfriheten og utdanningsinstitusjoner.

Journalister i Afghanistan har valgt et farlig, men svært viktig yrke. Men de er som mennesker flest, glade i livet og bekymret for familie og kolleger. Da er det vanskelig ikke å vite hvor og fra hvem neste angrep kommer.