Redde økonomien eller demokratiet?

To ikke-valgte teknokrater leder regjeringer i Hellas og Italia, EU sentraliserer den økonomiske politikken, flere mener uansvarlige politikere ikke lenger kan lede landene, men må overlate makta til fagfolk. Er mindre demokrati veien ut av krisen?

To ikke-valgte teknokrater leder regjeringer i Hellas og Italia, EU sentraliserer den økonomiske politikken, flere mener uansvarlige politikere ikke lenger kan lede landene, men må overlate makta til fagfolk. Er mindre demokrati veien ut av krisen? Må folket skånes fra populistiske politikere? Er sentralisering eller mer makt lokalt løsningen, eller følger vi allerede den rette sti i dag?

De økonomiske og sosiale konsekvensene av finanskrisa er etter hvert velkjente. I Norge er vi godt skånet fra de verste konsekvensene, men en trenger ikke dra langt før en ser de menneskelige konsekvensene av den økonmiske kollapsen i hvitøyet. Eurosonen satte nettopp en lite hyggelig rekord da den offisielle arbeidsledighetsraten for området ble målt til 10,8 % - høyere enn noen gang. I Spania går 23,6 % av de aktivt arbeidssøkende uten jobb - over halvparten av de unge.

Nå, nærmere fire år etter Lehmann Brothers gikk konkurs og verden skjønte at noe virkelig hadde gått galt, er fremdeles horisonten dekket av mørke skyer. Eurosonens økonomi er i resesjon, budsjetter kuttes over hele fjøla og protestene vil ingen ende ta.

Budsjettkuttene det demonstreres mot i Europa er i mange tilfeller ikke av frivillig karakter. Nå vil politkere ofte hevde at det er helt nødvendig å stramme beltet når det gjøres, men i nå kommer ordrene fra høyere hold. EU sentralt har satt opp regler for medlemslandenes økonomiske politikk og de som ikke føyer seg må betale bøter i milliardklassen.

Ungarn er per i dag det eneste landet som har blitt rammet av slike bøter og tilsvar fra statsminister Viktor Orban lot ikke vente på seg: “Vi skal ikke bli en koloni. Ungarere vil ikke leve etter kommando fra fremmede makter, de vil ikke gi opp sin frihet.”

EU-organer skal ovevåke medlemslandenes budsjetter og komme med “anbefalinger” til forbedringer. Følges ikke disse kan straff bli konsekvensen. Systemet er ennå nytt, men allerede har land blitt rådet til å spesifiserte endringer i skattepolitikken, avskaffe inflasjonsjustering av lønninger, kutt i pensjoner og desentralisering av lønnsforhandlinger.

I fjor måtte den beryktede Silvio Berlusconi ta hatten og gå etter at hans kollega i Athen, Georgios Papandreou, hadde gjort det samme. Sistnevnte ble tvunget ut etter at han fremmet forslag om en folkeavstemning om euroen skulle beholdes som valuta i Hellas.

Økonomiprofessor ved NHH, Rögnvaldur Hannesson, skrev i adventstida i fjor en kronikk for E24 at det var finansmarkedene som hadde felt de to regjeringene. Finansmarkedene som overhus, som Hannesson hadde kalt teksten, ble omstridt da han mente at “det er ikke noe å beklage, heller tvert imot (...) Finansmarkedene måtte til for å avsette udugelige regjeringer.”

Videre beskrives faren for sosiale opptøyer og autoritære regimer i kjølvannet av uroen. “Av den slags kommer det sjelden noe godt, men det finnes unntak. Militærregjeringen i Chile etter kuppet i 1973 er ett av dem”, skriver Hannesson, forteller om vekstratene til landet og følger opp med eksempler fra Benito Mussolinis tid hvor man klarte å redusere statsgjelden i Italia.

Kronikken fikk som nevnt reaksjoner og ble derfor fulgt opp. I Demokrati eller diktatur? skrives det at vi i dag ikke har “en styreform hvor den alminnelige borger er direkte involvert”, men at “demokratiets styrke ligger i at vi har konkurrerende makteliter som kan skiftes ut når vi ikke lenger har tiltro til dem”.

Han tar så for seg en rekke “vellykkede” og mindre vellykkede diktaturer før det hele avsluttes med å fastslå at “hadde Allende kommet seg igjennom det kaos hans regime førte til for så å bli kastet ved neste valg, fremstår Pinochets kupp som en sørgelig overreaksjon.”

Hannessons meninger kan fremstå som ekstreme for mange, men faktum er at politikken vi er vitne til i EU i dag møter lite motstand blant de folkevalgte. Det sies at land som Hellas, Portugal, Irland og Spania i dag har et svært begrenset selvstyre grunnet, men demokratiedbatten i EU er likevel lavmælt. At finansmarkedene, som mange mener har bevist sin egen udugelighet de siste årene, skal ha blankofullmakt til å velte demokratisk valgte europeiske regjeringer er nok ikke lite populært.

Mange kritiserte tildelingen av Nobels fredspris til Liu Xiaobo fordi Kina har gjort så mye for å forbedre levevilkårene for innbyggerne sine de siste tiårene og vil på samme (muligens med forbehold) måte forsvare styresmaktene i land som Vietnam, Singapore og Tyrkia. Noe annet blir når en demokratisk valgt regjering blir erstattet med et militærdiktatur, slik tilfellet var i Chile, men også denne framgangsmåten har sine talsmenn.

Økonomisk politikk er muligens den store grenen hvor avstanden fra velgerne til de som styrer er størst. Spørsmålet blir så om det er slik fordi det må, fordi det burde eller om vi rett og slett burde bringe avgjørelsene nærmere folket. Eller kanskje lengre ifra nå som det er økonomiske krisetider.

På bakgrunn av dette arrangerer Radikalt økonominettverk sammen med Det norske stundentersamfund i Oslo debatt: “Redde økonomien eller demokratiet”. Nevnte Rögnvaldur Hannesson kommer og med i panelet får han Halvor Mehlum, professor i samfunnsøkonomi ved Universitetet i Oslo med ekspertise innen internasjonal økonomi og økonomier i krise; og Bent Sofus Tranøy, førsteamanuensis ved høgskolen i Telemark, medlem av regjeringens finanskriseutvalg og forfatter av bl.a. “Markedets makt over sinnene”.

Innlegget er skrevet av Joakim Møllersen, styremedlem i Radikalt økonminettverk

www.okonominettverket.no