Rebeller på høye hæler

Kvinnedagen er godt og vel over, og oppmøte på 8 mars toget var bra. Man tror det var omkring 14 000 mennesker. Da er det vel kanskje sånn cirka et år til vi trenger å tenke kvinnesak igjen eller? Mulig det er slik i enkelte miljøer, men blant miljøfolket håper jeg vi sammen kan stikke fingeren i jorda og innrømme at vi har et stykke å gå.

Vet at det sitter folk å kvier seg for at jeg skal pirke i miljøbevegelsen sitt kvinnesyn, og miljø-damenes til tider ekstremt manglende forståelse for økofeminisme. 

Det er lite kunnskap om hvordan patriarkatet er strukturene som enda i dag forårsaker klimaendringene, til tross for at rollene i våre dager flyter over i hverandre. At det er kvinner i posisjoner som før var forbeholdt menn, betyr ikke at kampen er over. 

Patriarkatet sitter dypt forankret, men er pyntet på i likestillingens navn. Det gjør det vanskeligere å forstå hvor «synden ligget begravet». Det er ikke menn som er synderen, det er menneskeskapte strukturer. Patriarkatet gir goder og ulemper til både kvinner og menn. De på toppen har all makt, nedover rekkene blir både menn og kvinner undertrykt.

Vi trenger kvinner som forstår at problemene med patriarkatet ikke er løst selv om mor også kan få en sjefsjobb. 

Vi har et pussig fenomen i grønne miljøer, mennene har ofte forståelse for likestilling og ser på kvinner som likeverdige, i det minste sånn cirka. Kvinnene derimot, og ikke bli altfor fornærmet nå grønne damer, tar til dels veldig tradisjonelle valg. Om det er et valg til noe, velger de ofte erfarne menn eller unge damer som vil mye. Man tar ikke ansvar selv. Man får den underlige konstellasjonen med unge, uerfarne kvinner og eldre erfarne menn. Gjett to ganger hvem som bestemmer. 

Man unndrar seg å ta ansvar og ofte flyter ting ut. Når man ser på ledelsen i grønne organisasjoner får man ofte inntrykk av at det er en organisasjon med overvekt av menn. Bilde lyver. Kvinner er veldig engasjert, det er bare at de er usynlige, om man ikke ser på de unge kvinnelige lederne enkelte miljøorganisasjoner har fått. 

Det hjelper med unge kvinnlige ledere, men en svale gjør ingen sommer. Det er kvinner i flertall jeg vil se ta ansvar.

Klima og miljø er vanskelige tema. Det er lett å skli i bakgrunnen når spisse albuer og «jeg vet best» attitude er tydelig, og risikoen for at noe går galt er stort. Det er lett å bli taus. Ikke minst i tradisjonelle organisasjoner der man er vant til autoritær ledelse. Pater familias ser ut til at er populær i en del kretser, og ofte forveksles kritikk av patriarkatet med kritikk av familiestrukturer.

Det er ikke noe galt i å ha maktstrukturer i organisasjoner. Alle organisasjoner har det og det er helt nødvendig om man skal få gjort noe overhode. 

MEN jeg ønsker meg sterkt en miljøbevegelse der man slutter å snakke om manndomsprøver (som nå også jenter får lov å være med på, vi er kommet et stykke på vei siden jeg var ung.) og at en kvinne «kan være like flink som en mann» (Tenk det, bombe.) En miljøbevegelse der en kvinne like naturlig som en mann tar avgjørelser, ikke avventer ordre. Det hjelper at menn tenker at det er helt greit, det er likevel helt nødvendig at kvinnene selv tar skrittet å gjør det. Du trenger ikke finne en ung kvinne å skyve foran deg heller!

Tenk om miljøbevegelsen får rebeller på høye hæler, da blir det heilt vilt! Og ingen ville kunne stoppe oss. I det minste ikke om de har fjellsko gjemt i sekken! 

(Forøvrig, nå som jeg har tråkket på et solid antall tær tilhørende dyktige kvinner, vil jeg bare påpeke at det ikke er dem jeg kritiserer, jeg sparker bare borti de dyktige damene som gjemmer seg og syns prisen for å være høylytte er for høy. Prisen for å stikke hode i sanden er enda mye høyere. 

Forøvrig, valg av sko er irrelevant i kvinnesaksdebatt, du kan godt bruke joggesko for min del.)