Rapport fra en britisk rettssal

Hvor var Julian Assange i sin egen rettssak?

«Good luck! I hope you win the case». Uber-sjåføren smiler til oss idet vi går ut av bilen ved Woolwich Crown Court, en times tid øst for London sentrum.

Det er en grå februarmorgen. På de meterhøye stålgjerdene henger bannere og plakater. «Free Julian Assange», står det. Utenfor gjerdene har flere overnattet i telt.

Les også: USA om Assange: – Journalistikk er ingen unnskyldning for kriminalitet

Området er spesialbygget for rettssaker mot terrorister og massedrapsmenn. Gjennom en tunnel fra Belmarsh fengsel kan den tiltalte føres direkte ut fra «Storbritannias Guantanamo Bay» over i rettssalen.

Vi er her for å følge rettssaken mot publisisten Julian Assange.

I tillegg til oss fra Norsk PEN, er det delegasjoner fra EU-parlamentet, Reportere uten grenser fra UK, Tyskland og Frankrike, varslerorganisasjonen Courage Foundation og andre tilreisende. Noen sier det aldri har vært mer internasjonal interesse for en sak i en britisk domstol før.

For å komme oss inn må vi krangle. Det er rift om plassene, og vaktene aner ikke hva de skal gjøre. Det er kaotisk. Man skulle tro de ikke var forberedt på interessen for saken. Det stemmer ikke.

Selve rettsrommet er lite. Det er plass til advokater fra begge sider, dommer og en håndfull journalister.

Vi reiser oss for dommeren. Deretter ledsages en gråkledd mann inn i salen. Julian Assange plasseres i et bur, bak resten av salen. Buret er kanskje to ganger tre meter stort og dekket med skuddsikkert glass.

Assange sitter helt stille, gjør ikke noe vesen ut av seg. Så usynlig er han i sin egen rettssak at dommeren etter en av pausene setter retten uten at noen oppdager at hovedpersonen mangler.

Julian Assange blir nektet å sitte med advokatene sine. For å kommunisere med dem, må han stikke nesen ut gjennom sprekker mellom glassvinduene og påkalle oppmerksomhet. Påtalemyndighetens advokater kan høre alt han sier. Flere ganger klager Assange på at han selv ikke hører hva som blir sagt i saken der han er tiltalt.

Han ser plaget ut. Det gjør vondt å se et menneske bli behandlet slik.

FNs spesialrapportør mot tortur, Nils Melzer, har i en omfattende rapport dokumentert og konkludert med at Assange har blitt utsatt for psykisk tortur. En aksjon fra Wikileaks, støttespillere og andre innsatte i Belmarsh, har gjort at Assange for en måned siden slapp ut av isolat. Der hadde han sittet i ni måneder. 60 leger har signert et opprop for å få ham ut av fengsel på humanitært grunnlag.

Forsvarerne ber dommeren gjøre noe med behandlingen Assange får i Belmarsh-fengselet, der han under første dag ble satt i håndjern elleve ganger, strippet og kroppsvisitert flere ganger og fratatt rettspapirer. Dommeren svarer at fengselet noen meter unna ikke er hennes jurisdiksjon. – Vi er bekymret, tvitrer sjefen for UKs Reportere uten grenser.

Les også: Tusener demonstrerer mot utsendelse av Assange: Risikerer 175 års fengsel

Alle kan se at Assange ikke har det bra. Han har sunket sammen på dag to, blunker febrilsk og klarer knapt å holde seg våken.

Og vi med. Lyden for tilhørere er elendig. Vi hører «Free Julian Assange» fra gata bedre enn vi hører hva som sies i retten. Mikrofonene til advokatene står på pappkasser oppå bordene. Ingen snakker rett inn i dem.

Flere ganger faller lyden ut og det er iblant umulig å høre hva som blir sagt. Under første dag leverte pressen en protest til dommeren over umulige tekniske forhold i det tilhørende presseannekset med liveoverføring fra rettssalen.

Der journalistene som fulgte rettssaken hadde vanskelige forhold å jobbe under, var det enda verre for vanlige tilhørere. De ble nektet tilgang til det som i utgangspunktet skulle være en åpen rettshøring. Med bare 20 plasser avsatt til publikum, og flere hundre personer i kø på første dag, sier det seg selv at det ble vanskelig for vanlige folk å få tilgang.

Og slik gikk uka. Å få plass inne i rettssalen var umulig hvis man var sent ute til køa. Sent ute betyr etter klokken 6 om morgenen.

Selv i Erdogans Tyrkia er forholdene for publikum bedre i en profilert sak. I det nybygde gigantfengselet Silivri sitter filantropen Osman Kavala. Mindre kontroversiell enn Assange, men likhetene i fasilitetene slår meg likevel.

Les også: Hvorfor er det så stille om Assange?

I Istanbul får familie og venner 500 tilhørerplasser. Presse, internasjonale observatører, diplomater, advokater og politikere får det samme. Inne i rettssalen blir Kavala flankert av vakter, men han slipper i alle fall å sitte i et bur, slik Assange gjør.

Til syvende og sist handler denne saken om retten til å publisere ubehagelige sannheter som makthavere ikke liker. Og vi bør bli bekymret når USA, verdens mektigste land, krever en australsk borger utlevert fra et tredjeland for å ha delt informasjon som verden ellers ikke ville fått vite om.

Lydene fra gata har stilnet. Mannen med megafon er flyttet ut til et lyskryss og roper «Free Julian Assange» til bilene som kjører forbi.

Han holder koken. Det må vi også gjøre.

Rettssaken fortsetter i mai. Vi får håpe det blir varmere innen den tid.