Et samlet mediekorps har utropt Senterpartiet og MDG til valgets vinnere. Den klassiske høyre-venstre-aksen som konfliktlinje er utdatert i norsk politikk, ser mange kommentatorer ut til å mene, til fordel for en styrking av sentrum-periferi-konflikten og klimaspørsmålet.
Senterpartiets framgang er i en klasse for seg, det er det ingen tvil om. Men en velgerbevegelse som ser ut til å få mindre oppmerksomhet enn den fortjener, er framgangen for den radikale venstresida. Velgerne ble mer venstreorienterte i økonomiske spørsmål mellom valgene i 2013 og 2017. Denne bevegelsen ser også ut til å ha fortsatt i dette valget, der SV og Rødt fikk en samlet framgang på formidable 3,8 prosentpoeng, en framgang som er 50 prosent større enn MDGs på landsbasis. I alle landets fylker, bortsett fra Oslo, er SV og Rødts framgang større enn MDGs.
Årsaken til at denne framgangen ikke får like mye oppmerksomhet i mediene, er selvsagt at den er delt mellom to ulike partier. Men partiene har etter hvert blitt så like, at det er rart å ikke se denne framgangen som uttrykk for samme velgerbevegelse.
Både Rødt og SV er opptatt av at de er både røde og grønne partier, som står for en rettferdig klimapolitikk, «for klima – mot økte forskjeller». Kampen mot profitt i velferden og Forskjells-Norge prioriteres høyt av begge partier, sammen med en grønn industripolitikk. Begge partier har de siste årene satset på klassepolitikk framfor verdipolitikk, med stor suksess.
Til sammen har partiene nå over 23.000 medlemmer, og en oppslutning som ville gjort dem til landets fjerde største parti, dersom de hadde vært ett parti, og ikke to. I Tromsø ville partienes samlede oppslutning på 21,2 prosent gjort dem til byens største parti. I Oslo, Trondheim, Stavanger og Bodø ville de blitt tredje største parti, og en betydelig maktfaktor.
Selv om SV og Rødt gjør det bra i storbyene, er framgangen likevel ikke bare et storbyfenomen. I Troms og Finnmark, for eksempel, fikk partiene en samlet oppslutning på 14,8 prosent. Det er mer enn Høyre fikk, og nok til å bli fylkets tredje største parti. I fylkene Trøndelag, Vestland, Nordland og Innlandet har de en samlet oppslutning som ville gjort dem til det fjerde største partiet.
Mens MDG i Oslo gjør det best i de bydelene der boligprisene og inntektene er høyest, og dårligst i Oslos ytre østlige bydeler, har Rødt og SV hatt stor framgang i Groruddalen og Søndre Nordstrand. I mange av bydelene i Oslo ytre øst og sør, er partienes samlede oppslutning nesten doblet. I bydelene Grorud, Alna og Søndre Nordstrand ville den samlede oppslutningen, på henholdsvis 17,5 %, 16,1 % og 19,2 %, gjort dem til bydelenes nest største parti, dersom det hadde vært ett parti, og ikke to.
Men så er det altså to partier, og ikke ett, og dermed får ikke framgangen den oppmerksomheten den fortjener av mediekommentatorene. Samtidig blir det stadig vanskeligere å se forskjell på de to partiene, også for partienes egne aktivister. En bekjent av meg, som sto på stand for SV i valgkampen, opplevde selv å komme til kort da folk kom bort til standen for å spørre om hva forskjellen mellom SV og Rødt egentlig er.
De eneste sakene som skiller de to partiene, ser ut til å være ulike syn på heldagsskolen og nyanseforskjeller i synet på bompenger og andre avgifter. I tillegg er det også uenigheter mellom partiene knyttet til taktiske vurderinger om hvorvidt man får best innflytelse i regjering eller utenfor. Denne motsetningen gjør seg også gjeldende lokalt enkelte steder, som i Oslo.
Uansett er dette uenigheter som er langt mindre enn det mange andre partier rommer. For partienes medlemmer betyr nok likevel ulik partikultur, identitet og profil mye. Rødt appellerer for eksempel i større grad til menn enn det SV gjør, og prøver å dyrke en profil som retter seg mot mannlig arbeiderklasse i større grad enn SV, som fremdeles har et tydelig kvinnelig sosionom- og lærerpreg. Jo vanskeligere det blir for partiaktivistene å svare på spørsmålet om hva som egentlig skiller partiene, jo viktigere kan det bli å dyrke de små forskjellene som faktisk fins, for å forsvare sitt eget partis eksistensgrunnlag.
Det er heller ikke gitt at et samarbeid eller sammenslåing ville gitt en oppslutning tilsvarende partienes samlede oppslutning i dag. Antakeligvis vil et samarbeid med Rødt være for uspiselig for noen av SVs velgere, og omvendt. Samtidig kunne kraftsamlingen og posisjoneringen blant landets største partier, med alt det følger med av medieoppmerksomhet og plass i den offentlige debatten, bidratt til å ytterligere øke oppslutningen. For mange i fagbevegelsen kunne størrelsen blitt tungen på vektskålen i spørsmålet om å forlate Arbeiderpartiet eller Senterpartiet for et parti lenger til venstre.
Uansett ligger SV og Rødt godt an til å styrke seg ytterligere fram mot stortingsvalget i 2021, og til å bli betydelige maktfaktorer i et nytt rødgrønt flertall. Dette perspektivet forsvinner imidlertid i medienes dekning av valgresultatet, ettersom journalistene og kommentatorene er mest opptatt av hvordan Arbeiderpartiet skal forholde seg til MDGs vekst. Vel så viktig for Ap i årene fram mot 2021 vil være å avklare hvordan partiet skal møte framgangen på den radikale venstresida.