Psykoanalysering

I en tid der de fleste skriver bøker om sitt emosjonelle jeg, spesielt bloggere, kan det være interessant å vurdere om vi mangler innsikt i å analysere oss selv på egenhånd eller i møte med annet menneske. Kan det være at vi trenger å vekke interessen for å gå dypere inn i våre komplekse sider igjen for å bli et bedre menneske?

De fleste pariserne har en psykoanalytiker og kan snakke om det i det vide og det brede.

Alle har en sterk mening om hva man bør og ikke bør gjøre. Det vil si, er det bedre å gå til en mann eller en kvinne, avhengig av om du er mann eller kvinne? Er det å foretrekke å se en Lacaniansk, en Freudiansk eller en Jungiansk? Pariserne vil imidlertid aldri avsløre detaljene i analysen deres, på samme måte som de ikke vil fortelle deg om drømmene sine - man bør aldri snakke med seg selv. Slik står det beskrevet i en bok jeg leste for en stund tilbake om parisiske kvinner. Jeg ble med en gang nysgjerrig på deres kultur for psykoanalyse. Et kjapt Google søk om Frankrike og psykoanalyse gir meg flere treff og svar på hvorfor franskmenn er opptatt av temaet.  BJPsych International, et tidsskrift som gir en oversikt over gjeldende politikk og praksis i psykiatri i forskjellige land og vil hjelpe alle psykiatriske fagfolk til å lære om og holde seg oppdatert i fagfeltet. I en artikkel som er publisert på nettsiden deres skriver de om at Frankrike er et av landene der psykoanalyse fortsatt har en viktig posisjon i flere felter og spesielt i psykiatrien.

I forskningen de refererer til står det skrevet at fransk psykoanalyse er sterkt påvirket av Lacaniansk perspektiv. Et perspektiv som ofte karikeres som den "ekte" franske psykoanalysen.

Jacques Marie Lacan var ikke bare psykoanalytiker, men også filosof. Sterkt påvirket av Freuds gamle tekster.  Mellom 1932 og 1938 var han i analyse hos Rudolph Löwenstein, en av de mest kjente psykoanalytikerne i Det Psykoanalytiske Selskap i Paris (SPP, Société Psychoanalytique de Paris). Han hang også rundt i surrealistiske kunstnermiljøet med André Breton og Salvador Dali, og ble senere Pablo Picassos private lege.

Kjærlighet var et viktig tema for Lacan. Hans perspektiv er gåtefullt og fascinerende. En av hans mest kjente fraser: "Å elske er å gi det du ikke trenger til noen som ikke eksisterer." Lacan så heller ingen konflikt mellom attraktivitet og intelligens.  Jeg ble personlig mer kjent med Lacans verk etterhvert som jeg begynte å gjøre research på kjærlighet og forelsket meg i psykologen og psykoanalytikeren Erich Fromms perspektiver på kjærlighet.


Jeg ble totalt oppslukt i Fromms bok, Kunsten å elske. Han skriver noe så vakkert som dette: Infantil kjærlighet følger dette prinsipp: “Jeg elsker fordi jeg blir elsket.” Moden kjærlighet følger dette prinsipp: “Jeg blir elsket fordi jeg elsker”. Umoden kjærlighet sier: “Jeg elsker deg fordi jeg trenger deg.” Moden kjærlighet sier: “Jeg trenger deg fordi jeg elsker deg.”  I kapitlet om kjærlighetens teori skriver han: Respekt kan bare eksistere under frihet - l’amour est l’enfant de libertè, heter det i en gammel fransk vise. Kjærlighet er et barn av friheten, aldri av tyranniet. En dyp, klartenkt og god bok om kjærlighet.


Men mitt første påvirkning av psykoanalyse kommer fra en artikkel i Dagens Næringsliv om argentinere og deres kjærlighetsforhold til psykoanalyse som er skrevet av Hilda Nyfløt. Hun skriver “I Argentina er det like legitimt å løpe fra jobb for «å rekke analysen» som å hente barn i barnehagen. Ikke noe annet land kan måle seg med den argentinske tettheten av psykologer. “ Ute på nett ligger saken også med et videoklipp med et intervju med argentinere om hvorfor de velger å gå til psykoanalytiker. Jeg likte artikkelen veldig godt og begynte for første gang å interessere meg i å lese bøker om tematikken.


I en tid der de fleste skriver bøker om sitt emosjonelle jeg, spesielt bloggere, kan det være interessant å vurdere om vi mangler innsikt i å analysere oss selv på egenhånd eller i møte med annet menneske. Kan det være at vi trenger å vekke interessen for å gå dypere inn i våre komplekse sider igjen for å bli et bedre menneske? La oss f.eks analysere følelser og trekk som sykelig sjalusi og narsissisme. Det er stor fare for at mennesker med disse tankene og følelsene kan gå i et destruktiv forhold med seg selv på et emosjonelt plan. Alkoholmisbruk, vold, manglende empati, lite selvinnsikt, vanskelig å forholde seg til og forstå. Vi mangler et miljø for å forstå disse destruktive kreftene og hjelpe folk i kontakt med å forstå sine sider som kan være skrekkblandet fryd å få innsikt i.


Freud og andre psykoanalytikere har vært opptatt av det skapende menneske. Hva betyr det? For å få forståelse av det å være et skapende menneske har jeg også, fordypet meg i kvinnelige psykoanalytikere som Anna Freud og Melanie Klein. Anna Freud ga ut Ego og forsvarsmekanismer - boken som presenterte

for første gang kjernen i ideen om at vi instinktivt forsøker å beskytte vårt "ego" (vårt akseptable bilde av hvem vi er) med en rekke forsvar.  Melanie Klein er kanskje best husket i dag for boken  The Psychoanalysis of Children (1932), om et godt bryst og et "dårlig bryst".   


Jeg etterspør mer psykoanalyse i hverdagen til folk og kunne ønske det mer inn på skolen. Hvis du vil kombinere det med estetikk, så arrangerer Cinemateket gruppe med  “film og psykoanalyse” i samarbeid Norsk Psykoanalytisk Forening i ny og ne. Du kan også dra på “Freuds bar”i kjelleren på Litteraturhuset.

Å gå til psykoanalytiker kan gi deg en unik opplevelse av å bli forstått og sett. Det er verdt et forsøk i en egosentrisk tid. VIktigst av alt tror jeg uansett  er å finne løsning på det vi sliter med. Målet med psykoanalyse er å frigjøre individet fra sine konflikter og forbedre på det “mentale”. Å bli kjent med gamle traumer og se sitt sjeliv på nytt. Å evne å løsrive seg fra denne type ting er nok verdt et forsøk og flere utdannede psykoanalytikere.

Mene hvorfor har vi ikke da en kultur for Lacian, Fraud og Helen Deutch i Norge? Dette funderer jeg på.