Psykiatriens historie er full av pasienthistorier og dilemmaer vedrørende maktutøvelse, frihet,tvang, behandling og straff. I løpet av de siste tjue årene, har det dessuten vært rettet et voksende hovedfokus på pasientrettigheter og brukermedvirkning i psykiatrien.
Psykiatriske diskurser har delvis forandret karakter og ord som pasientrettigheter, brukermedvirkning og selvbestemmelse har prisverdig nok gradvis vunnet større innpass. I seg selv er ordenes betydning av overordnet betydning for å stimulere til at praksis forhåpentligvis går i riktig retning. Det er like fullt fortsatt en skjevhet når det gjelder forholdet mellom gode intensjoner, retorikk og psykiatrisk praksis. Når det for eksempel kommer til bruk av tvangsmidler, ligger Norge fremdeles i Europatoppen. Ifølge tall fra Helsedirektoratet ble om lag 5 600 personer i 2011 tvangsinnlagt til sammen 8 300 ganger i det psykiske helsevernet.
Kritikk av tvangsbruk innenfor psykiatrien utfordrer fagautoriteter som på autopilot forsvarer tvang i forskjønnende ordelag med at det er ”humaniserende” og til ”pasientenes beste”. Forsvarere av tvangsbruk nevner i langt mindre grad, om i det hele tatt, tvangsbrukens traumatiserende virkninger og dyptgripende assosiasjoner den kan gi til alvorlige traumer og overgrep i pasientens tidligere livshistorie (slik at tvang blir en form for repetisjon av tidligere overgrep). Krenkelsene og det uverdige som tvangsbruk fører med seg, har en uheldig tendens til å komme i bakgrunnen, nedtones og underkommuniseres innenfor behandlingsregimer hvor tvang blir sett på som naturlig, uunngåelig og kanskje til og med ønskelig.
Tvang i psykiatrien skal, slik jeg har oppfattet det, utelukkende brukes under nødrettsbetraktninger når pasienten er til fare for seg selv eller andre. Utvilsomt har tvangsbruk gått utover denne bestemmelsen utallige ganger, for eksempel i forbindelse med tvangsmedisinering hvor fysisk makt brukes i form av holding og reimlegging som følge av pasientmotstand. Pasienter som har vært utsatt for overgrep som også har vært medvirkende til utviklingen av deres sykdomsbilde, får gjennom psykiatrisk tvang gjenopplevd alvorlige krenkelser.
De som er og blir psykisk syke kan oppleve hvordan identiteten som et avgrensbart og enestående menneske, føles truet og i verste fall fullstendig oppløst som om ens person og personlighet ikke betyr noe som helst. Som personer blir de som pasienter redusert til en diagnose eller flere, et sykdomstilfelle. Derfor gir kunnskap om psykisk sykdom en enestående mulighet til å forstå hvorfor det meningsfulle som en sammenhengende livshistorie ideelt skal uttrykke, har en slik sentral betydning i menneskers liv. Det handler hovedsakelig om å skape en konkret og meningsbærende personlig orden hvor også ordløse erfaringer omsider faller på plass, blir tematisert, språkliggjort og satt inn i en personlig erfaringshistorie. Å benevne det ordløse er på en måte å ta det i besittelse og dermed få et eiendomsforhold til egne erfaringer, også de vanskeligste blant dem. Det er viktig for psykisk stabilisering og som en kontrollerende funksjon for kognitiv ordensdannelse. Hvis det ordløse og ubestemte forblir uerkjent, kan det i seg selv virke angstfremkallende.
Alle våre uttrykksformer som omfatter et bredt atferdsregister av gester, talemåter og holdninger, har sitt utspring fra en personlig livshistorie og en erfaringshorisont hvor det ordløse og dermed usagte, spiller en ikke ubetydelig rolle. Ordløse erfaringer kan få avgjørende betydning for identitetsutforming og livet i sin alminnelighet, nettopp fordi de ikke er blitt tematisert og dermed ufarliggjort så langt det lar seg gjøre innenfor språkets rammer. Ikke minst er traumer og overgrep unike ordløse erfaringer som i ettertid kan være svært så vanskelig å verbalisere. Derfor er bruk av tvang i psykiatrien et særdeles følsomt tema som det i langt større grad bør fokuseres på, spesielt fordi tvangsbruk i seg selv kan bli en skadelig videreføring av det ordløse som uttrykk for svært negative og destruktive livserfaringer.
Det vil være naivt og illusorisk å tro at det ikke skjer overgrep også i dagens psykiatri. Bruk av tvang står i denne forbindelse helt sentralt. I det psykiatriske praksisfeltet er faren absolutt til stede for å gjøre overgrep i ”den gode sakens tjeneste” på grunn av en systembetinget uheldig servilitet og misforstått lojalitet til fagautoriteter og behandlingsregimets forordninger.
