Soloppgang over Gamlingen.

Protest!

Mennesket er best når det lider. Kristendommen forklarer så mye. Hver eneste morgen.

En dag denne uka. Vi er på vei til skolen. To uttrøtte barn famler seg fram i tussmørket sammen med sitt ditto trøtte opphav. Som zombier sklir de gjennom Grünerløkka mot skolen. Det er isende kaldt, det blåser og vi er inntullet i noe grått som kalles morgen.

– Pappa?

– Ja?

(Vinden uler.)

– Hvem fant på at vi må stå opp så tidlig?

– Ja, si det. Godt spørsmål.

(Snøen pisker.)

– Det er jo mørkt.

– Ja.

(Vinden uler.)

– Kan du ikke google hvem som fant opp det med at vi alltid må stå opp, pappa?

– Jo da, det kan jeg jo gjøre en gang. Men ikke nå, nå må vi forte oss, ikke sant.

(Snøen pisker.)

– Vi kunne jo begynt halvt ti istedenfor halv ni?

– Absolutt.

– Men hvem har liksom bestemt det?

– Vi er protestanter, jenta mi. Derfor.

Les også: «De tror på menneskapte klimaendringer. Men ikke faen om vi skal la noe av oljen ligge!»

Jeg hadde ikke noe annet svar å gi henne. Spørsmålet var eksistensielt. Det er Gud som har bestemt at vi skal grytidlig opp, i bekmørket. Det er Gud som har bestemt at vi skal trykke ned en tørr brødskive med smakløs, gul ost, drikke et glass nesten blå, fettfri melk for så å stavre oss gjennom snøen i mørket. Det er Gud som har funnet det opp, jenta mi.

En kompis i bistandsindustrien forteller gjerne en historie om da han var i Øst-Afrika og ble spurt om hva han trodde på. Ingenting, sa han. Han kunne selvsagt ha lagt ut om sin urokkelige tro på Marx’ lære, men det ville vært et langskudd. Han hadde ingen tro, sa han. De lokale ble forvirra. I store deler av verden er religion en selvfølge, en livsordnende nødvendighet. Ingen tro? Etter litt fram og tilbake ble de beroliget. Ah! Mannen fra nord var protestantisk ateist. Altså kulturell protestant.

Og det er derfor vi står opp i mørket. Derfor står vi opp for tidlig. Jentungen har jo helt rett, det er for tidlig å stå opp sju i januar. Vi kunne stått opp ni, gitt oss sjøl litt slækk i mørket om vinteren, drukket kakao på vei til skolen, skjøvet på det hele noen timer. Men Gud, altså vår kulturs tolkning av Guds ord, tvinger oss. Selv om vi kommer fra en lang, stolt rekke av overbeviste ateister i vår familie.

Les også: «Vi som alltid har trent har vansker med å forstå hvorfor andre ikke er som oss»

Det er så uendelig mange ting vi gjør som handler om Gud, om den nordeuropeiske protestantismens grep om livene våre. Protestantismen var jo nettopp en protest mot den overdådige, ekstravagante katolske retningen. Derfor er den også den gråeste, kjedeligste og mest humørløse troen som fins. Ikke er det gull, ikke er det sang, ikke er det klapping og ikke er det dansing. Og ikke forsover man seg. Overvær en norsk gudstjeneste og du forstår hvorfor søndagene ikke lenger tilbringes i kirken.

Hardt arbeid og havregryn er det som gjelder. Det er denne moralen som er podet inn i oss som holder oss i gang. Gud eller ingen Gud. Det er protestantenes pålagte skam som får oss opp om morran, skammen over å komme for seint. For ikke å utnytte dagslyset. Det er vår genetiske tro på hardt arbeid som får oss på jobb, og som definerer oss. Vi er hva vi gjør. Og det er protestantismens askese som gir oss dårlig samvittighet for alt som er digg og holder oss tynne. Et forbilde i vår tro.

Så når unga spør, trenger du ikke google svaret: Du står opp for tidlig i mørket fordi det er vi gjør her oppe: Mennesket er best når det lider og vi er protestanter. Tro det eller ei.