Debatt

Problembarnet

Etter planen skulle Sør-Sudan få en ny regjering 12. mai. Men bortimot ingenting går etter planen i hovedstaden Juba.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Nå i slutten av april er det nøyaktig tre år siden sist opposisjonsleder i Sør-Sudan Riek Machar returnerte til hovedstaden Juba for å gjenoppta visepresidentposten, da for andre gang. Den posten holdt han på i litt over to måneder før hans egen livgarde og president Salva Kiirs livgarde braket sammen i tunge kamper 8. juli 2016, kvelden før landet skulle markere sin femårsdag. De påfølgende dagene måtte Machar flykte, først i kjøretøy, så til fots, sørover til Kongo, forfulgt av Kiirs tropper. Kampene i Juba 2016 utløste den andre borgerkrigen i dette landet, en borgerkrig hvor flere parter har gjort seg skyldig i svært grove brudd på menneskerettighetene.

Sør-Sudan har vært Norges land i Afrika. Ikke i noe annet hjørne av kontinentet har vi lagt ned så mye arbeid og midler. Og ikke noe annet sted, kanskje med unntak av i Palestina, sitter vi igjen med så lite for det. Norske diplomater var med da de første stegene mot en fredsavtale mellom regimet i Khartoum i Sudan og opprørerne i sør ble tatt. De var med når forhandlingene kom i gang for alvor og når en avtale ble skrevet under i 2005. Som fødselshjelper for denne kastet norske organisasjoner og norsk UD seg inn i byggingen av det som etter hvert skulle bli en egen stat i sør. Til stede ved uavhengighetsseremonien i 2011 var både kronprins Haakon Magnus og Hilde Frafjord Johnson, som da var spesialrepresentant for FN. Sistnevnte var også til stede da det hele raste sammen i maktkamp og ny krig i 2013.

For Sør-Sudan skulle vise seg å bli litt av et problembarn. Fra begynnelsen av 2014 har norske diplomater jobbet med en fredsløsning, mens norske organisasjoner har gjort det de kan for å holde liv i en svært hardt prøvet befolkning. I 2015 var Norge sentral i prosessen som førte Machar tilbake til Juba i 2016, tilbakekomsten som altså endte i enda et krigsutbrudd.

Det er lenge siden man talte de døde i denne konflikten, men det anslås at rundt 400.000 har mistet livet siden 2013, vel halvpartene i direkte krigshandlinger. Store deler av landets befolkning er på flukt i eget land, to millioner har flyktet ut av Sør-Sudan. Av de gjenværende er mer enn halvparten, rundt sju millioner, avhengig av humanitær assistanse. Dette er altså en katastrofe av dimensjoner, og en ganske stor utgiftspost for det internasjonale samfunnet. Det er jo også derfor både regionen, og land som Norge, har forsøkt å nagle partene til forhandlingsbordet. Dette kan ikke fortsette.

Planen var altså at det skulle dannes en ny samlingsregjering 12. mai i Juba, med Riek Machar som første visepresident. Foranledningen er en gjenopplivet versjon av en avtale Norge var med på å framforhandle i 2015, altså den som ble skutt i stykker i juli 2016, med noen modifikasjoner. Den revitaliserte avtalen, dens fulle navn er Revitalized- Agreement on the Resolution of Conflict in South Sudan (R-ARCSS), er akkurat så teknisk som den høres ut. Det er et slags rammeverk for fordeling av posisjoner, og integrering av ymse bevæpnede grupperinger. Den inneholder også en tidsplan, som etter at den trådte i kraft i september i fjor ikke på noen måte er holdt. Den siste tiden har Machars generaler derfor flere ganger bedt om en utsettelse av gjeninnsettelsen i Juba. Noe president Salva Kiir og hans folk advarer mot. Ikke minst fordi en hel del midler fra donorer, deriblant Norge, står på spill. Landet står med andre ord nok en gang bom fast som ved en tungt bevæpnet veisperring. En innretning befolkningen er sørgelig kjent med fordi det ofte er en dyr affære å få passere.

Det hjelper ikke på situasjonen at den som eventuelt kunne garantert Machars trygghet om han returnerte til Juba, er Sudans nylig avsatte diktator Omar Bashir. Bashir var garantisten da Machar fløy inn på et kort besøk til hovedstaden i fjor. Diktatorens arvtakere i Khartoum har sagt de fortsatt står bak avtalen for sør, men heller ikke disse sitter særlig trygt all den tid opprøret fortsetter i Sudan. Det er et paradoks at frihet i nord kan rive vekk garantien for fred i sør.

Det er flere problemer med avtalen enn at den nå mangler garantier. De to hovedantagonistene, president Salva Kiir og Riek Machar har skrevet under. Men krigen i Sør-Sudan er fragmentert, den har aldri stått mellom kun to parter, eller to partier. Den står heller ikke mellom Kiirs gruppe av dinka, og Machars gruppe av nuer. Selv om også en del andre parter har stilt seg bak avtalen av i fjor, mangler fortsatt flere. Den viktigste er tidligere SPLA-general Thomas Cirillo, som nå leder et opprør sør i Sør-Sudan, i Ekvatoria-provinsene. Cirillo har gjentatte ganger avvist avtalen i den formen den foreligger, og krigshandlingene fortsetter derfor i det som er en sentral del av landet.

De neste to ukene vil diplomater og utsendinger fly i skytteltrafikk mellom Juba i Sør-Sudan, Etiopias hovedstad Addis Abeba hvor mye av forhandlingene har funnet sted, og Sudans hovedstad Khartoum. I denne trafikken vil også norske diplomater inngå. En som ikke vil fly til Juba er etter all sannsynlighet Riek Machar. Da er denne siste avtalen, uansett hvor mange bokstaver som henges på, etter all sannsynlighet ikke verdt papiret. Til sommeren går problembarnet inn i sitt niende år.

Mer fra: Debatt