Privilegert tilsløring av kunnskapspolitikken

I skolenorge pågår for tiden en kamp om hvilket kunnskapssyn som skal dominere. På den ene siden står Høyre fjellstøtt i en agitasjon til støtte for et snevert kunnskapsbegrep der basisferdigheter i regning, lesing og skriving skal være målestokk på utdanningskvalitet. Slik lett reproduserbar overflatelæring er enkel å teste og telle, og egner seg slik godt i Høyres testregimer og rangeringssystemer.

Men denne smale forståelsen av skolens oppdrag utfordres stadig, blant annet av det regjeringsoppnevnte Ludvigsen-utvalget som i to NOUer tar til orde for et fornyet, bredt kompetansebegrep der blant annet dybdelæring, kritisk tenking og selvregulering løftes fram som nødvendig for elevenes læring i fremtidens skole. Utvalgets anbefalinger er forankret i en grundig kunnskapsgjennomgang hvor sentral utdanningsforskning er hensyntatt.

I en skoledebatt i Politisk kvarter den 8.2 mellom kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen og SV-leder Audun Lysbakken, ble ulikhetene i kunnskapssyn mellom de to svært tydelig. I sitt forsvar for det snevre kunnskapsbegrepet, uttalte Røe Isaksen:

«En ting vi vet helt sikkert, det er at de barna i Norge som er født i Norge, er norske, men har minoritetsbakgrunn, altså foreldre som har innvandret til Norge, de gjør det systematisk og konsekvent, i hvert fall statistisk sett, dårligere på skolen enn barn med norsk-norsk bakgrunn.»

Herfra gikk statsråden videre til å begrunne overflatelæringens skole med at «når vi nå får inn tusenvis av barn som er asylsøkere og flyktninger» i norsk skole, er det basisferdighetene som må være skolens oppdrag.

Dette er ikke bare et bemerkelsesverdig politisk standpunkt, det er også å bruke utdanningsforskning på en måte som i beste fall er kunnskapsløs, i verste fall en politisk motivert tilsløring av virkeligheten.

Det bemerkelsesverdige i Isaksens politikk, ligger i en implisitt argumentasjon for å senke kvalitetskravene i norsk skole fordi det kommer barn fra utlandet. For evne til dybdelæring og kritisk tenking forutsetter gode basisferdigheter, men krever i tillegg noe mer. En skole for dybdelæring og kritisk tenking vil altså innebære et kvalitetsløft for skolen. Mener kunnskapsministeren at flykning- og asylsøkerbarn ikke fortjener en skole av slik kvalitet? Mener han at resten av barna i skolenorge ikke fortjener det fordi det kommer noen tusen flyktninger?

Det kunnskapsløse i statsrådens bruk av statistikken om minoritetsbarn, ligger i forenklingen av resultater. I forskningen er gjerne nyanseringer minst like viktig som generaliseringer dersom debatten skal være kunnskapsinformert. Generalisert stemmer det at minoritetsbarn som en samlet gruppe, får svakere skoleresultater enn majoritetselevene som en samlet gruppe. Men bak disse tallene ligger svært viktige nyanseringer. For det første, er det store forskjeller i elevers skoleresultater avhengig av hvilken region i verden deres bakgrunn er fra. Det å se disse barna som en ensartet gruppe, er derfor problematisk.

Videre er det faktisk slik at selv om vi ser minoritetsbarn som en ensartet gruppe, presterer de bedre en majoritetselevene dersom en justerer for sosioøkonomisk bakgrunn. Med andre ord: rike minortetsbarn, skårer høyere enn rike majoritetsbarn. Fattige minoritetsbarn, skårer høyere enn fattige majoritetsbarn. Statistikken Isaksen viser til, sier altså først og fremst at minoritetsbarn er overrepresentert blant fattige og marginaliserte. Slik kan kunnskapsministeren, som representerer en velgermasse blant de av oss som har det best, oppfattes som de privilegertes tilsløring av virkeligheten.

Dersom Isaksen ikke vet dette, er debatten kunnskapsløs. Hans egne innskutte bisetning, «i hvert fall statistisk sett» tyder imidlertid på at han vet det, men velger å polemisere utfra en generalisert situasjonsbeskrivelse. Hva er den politiske motivasjonen for det?

Er statsråden redd for å nyansere bildet i tråd med forskningsfunnene fordi det gjør det tydelig at skoleprestasjoner er et klassespørsmål, ikke et spørsmål om språk eller etnisitet? Skyver statsråden flyktningbarna foran seg i skoledebatten, fordi et kvalitetsløft i skolen som følger av et mer omfattende kunnskapssyn vil koste penger i form av flere lærere? Eller er det de mulige svakhetene ved testregimet som måleinstrument som gjør Høyre redd for å gi slipp på sitt snevre kunnskapssyn?

Det er på høy tid å komme videre i norsk skole. Vi kan ikke lenger holdes nede av Høyres snevre kunnskapsforståelse. Skolesatsing og videre utvikling av den gode, norske skolen trenger et bredt kunnskaps- og kompetansebegrep. Det finner vi andre steder enn i Høyre.