Privat eller offentlig den langsiktige?

Det kommer fra tid til annen opp påstander om at offentlig sektor er mer langsiktig enn privat sektor. Men stemmer det?

Kjetil Staalesen var innom nettopp denne påstanden om offentlig sektor som langsiktig i sin kommentar i Dagsavisen 18. september. Staalesen nevner blant annet havbassenget på marinteknisk institutt på Tyholt i Trondhjem. Og det er jo riktig at mye grunnforskning finansieres og driftes av det offentlige. Andre typer offentlige institusjoner som har langsiktig karakter, er f.eks. arkiver og biblioteker.

Staalesen antyder at man i privat sektor gjerne har krav på seg til å få igjen på investeringer på 3-7 år. Slikt legger ikke forholdene til rette for forskning der man ikke vet hva man leter efter; resultatene kan ligge langt fremme i tid.

Men la meg nevne ett eksempel på en privat institusjon som driver på lang sikt, nemlig Ludwig von Mises Institute i Auburn, Alabama (USA). I motsetning til veldig mange tankesmier (den institusjonen liker ikke å bli kalt tankesmie) jobber de ikke her med å påvirke den daglige politikken («public policy»); de jobber med langsiktig påvirkning av idéene i samfunnet. Institusjonen er finansiert gjennom private donasjoner. Giverne har ingen anelse om når de «får igjen på investeringen».

Et annet eksempel på langsiktig virksomhet er Løvenskiold-familien. Løvenskiold har drevet langsiktig forvaltning av blant annet skog gjennom generasjoner.

Når noe er i privat eie, fører dette som hovedregel til at det blir bedre forvaltet enn noe som blir offentlig forvaltet. Dette ligger i egeninteressen av å ta godt vare på det man selv eier. Fri, menneskelig handling gir godt grunnlag for komplekse sammenhenger, og det er mye som spiller inn. Men under ellers like forhold vil altså private ta bedre vare på eiendom enn det offentlige.

Men la oss se på mulighetene for private tjenester innen grunnforskning, arkiv og bibliotek. Slike tjenester konkurrerer med og eventuelt vil konkurrere med «gratis» tjenester. De fleste vil jo da forvente ikke bare en litt bedre tjeneste fra en leverandør de må betale for tjenesten, enn den de får «gratis», men en vesentlig bedre tjeneste for at de skal ville betale for den. De skattefinansierte institusjonene har således en vesentlig konkurransefordel.

Den såkalte kvartalskapitalismen kan være et problem for langsiktigheten; det samme kan inntjeningskrav på 3-7 år være.

Noen faktorer som kan drive privates langsiktighet ned, er:

  • ustabilitet forårsaket av sentralbankenes pengepolitikk; man blir «tvunget» til å «ri» på bølgen i konjunktursyklusen
  • myndigheter ombestemmer seg stadig angående reguleringer
  • myndigheter ombestemmer seg stadig angående skattesystemet
  • man får ta gevinster, mens staten beskytter en mot negative konsekvenser («moral hazard»)

Dette er ikke en uttømmende liste, men den viser at staten bidrar til å redusere privates langsiktighet. Samtidig bidrar «gratis» tjenester til å drive private alternativer ut av markedet, som nevnt.

Det viktige poenget er at når vi vurderer offentlig sektors langsiktighet mot privat sektors langsiktighet, må vi også se på de mindre synlige effektene av offentlig virksomhet på privat sektor.


J.K. Baltzersen er redaktør av Grunnlov og frihet: turtelduer eller erkefiender?

Illustrasjon er portrett av Frédéric Bastiat, som skrev om de mindre synlige effekter av eksempelvis offentlige prosjekter.