PRIS FOR ISRAELSKE VITNESBYRD

«Hver gang granaten fra tanksen min traff et hus, så jeg for meg en familie som satt i dagligstua og spiste – og bom, så eksploderer hele huset over dem. Hver gang jeg skjøt så jeg dette bildet for meg, og jeg følte at det var galt. Etterpå prøvde jeg å tenke at kanskje det ikke var en familie der, men en Hamas terrorist med et anti-tanks våpen rettet mot meg. Det ble til en vedvarende indre kamp»

Det er «Daniel» som forteller. Sommeren 2014 var han en erfaren 1. sersjant på 21 år som deltok i den israelske invasjonen i Gaza. Forutsetningen for at Daniel vil snakke med oss etter at han har tjenestegjort i Gaza, er at vi ikke bruker hans virkelige navn eller bilde. Daniel er en av de mange soldatene som etter endt militærtjenesten har sluttet seg til organisasjonen Breaking the Silence (BtS). I dag mottar organisasjonen den årlige PL-prisen i Danmark som går til «personer og organisasjoner, som med utgangspunkt i FNs menneskerettighetskonvensjon, kjemper for å styrke menneskerettigheter globalt og lokalt».

Mot eller forræderi?

Menneskerettighetene og folkeretten er også utgangspunktet for Kirkens Nødhjelps arbeid i regionen, og Breaking the Silence er en av våre israelske partnere i dette arbeidet.  BtS formidler informasjon om den israelske hærens framferd på Vestbredden og i Gaza – og at også en okkupert befolkning har rettigheter etter internasjonal lov. For dette belønnes de med menneskerettighetspris i Danmark, mens mange israelere ser på Daniel og de andre som «bryter tausheten» som landsforrædere. 

«Da vi gikk inn i Gaza fikk vi beskjed om å forestille oss en sirkel på 300 meter rundt tanksen. Innenfor denne sirkelen skulle vi skyte for å drepe på alt som rørte seg, uansett hvem det var, uten å spørre, uten å vente på ordre.» Det var da Daniel stilte sitt første spørsmål: «Mener du alvor? Skal vi skyte på alle – uten ordre?» Svaret var ja. Da den samme beskjeden ble gjentatt av en annen kommandant stilte Daniel det samme spørsmålet – og fikk det samme svaret.  Nazaz gt 102 i Gaza by (bildet) var bare en av de mange bolighusene som Daniel og hans medsoldater la i ruiner i løpet av 50 døgn sommeren 2014

Hvilket hus vil du skyte på?

Ingen skjøt på dem da de rullet inn i Gaza, forteller Daniel. Etter 9 timer sto de med 6–7 tanks foran et tettbebygd nabolag, og det var fortsatt ingen som skjøt. Da hørte de kommandanten snakke til hele enheten over radioen. «Nå skal vi vekke opp nabolaget her. Skyt på målet». Daniel var skytteren i sin tanks, og han spurte «Hvem skal jeg skyte på? Hvilket hus?» Som svar fikk han et spørsmål tilbake om hvilket hus han hadde lyst til å skyte på. «Vi snakket som to gode venner som hadde en hyggelig diskusjon om hvilke hus vi skulle velge. Slik holdt vi på hele tiden. Det var tilfeldig hvilke hus vi skjøt på. Vi bare skjøt rundt oss som gale. Vi skjøt fordi vi kjedet oss. Det var ikke noe etterretning. Bare 5–10 % av gangene fikk vi beskjed om å skyte på et bestemt hus fordi de sa at det var terrorister der. Vi skjøt tusenvis av ganger, men i løpet av krigen ble min enhet bare beskutt 4–5 ganger.» 

Det var disse erfaringene som gjorde at Daniels indre kamp endte med at han heller så for seg en familie som satt og spiste i husene de skjøt på, enn en Hamas-soldat. «Jeg er ingen helgen. Jeg var jo med på dette – men jeg mener det er galt.» Vi spør ham om han snakket med de andre soldatene om dette. «Jeg prøvde å snakke med soldatvennene mine. Og en av vennene mine var enig i at dette var galt og umoralsk. Men vi var alene. De fleste soldatene var glade for at de fikk sjansen til å skyte på ordentlig. Andre sa at alt er Hamas sin skyld, og at vi må forsvare landet vårt.» 

Som et videospill

Daniel snakker seg varm. Han forteller om hvor uvirkelig krig kan virke fra innsiden av en tanks. Man ser ikke masse døde mennesker og blod som flyter i gatene for man skyter mest på bygninger og de døde blir begravet i ruinene. «Jeg begynte å få denne følelsen av uvirkelighet, som om det var et videospill. Men jeg prøvde å bekjempe den og sa til meg selv; dette er virkelighet, det er mennesker på den andre siden.» 

På spørsmål om hvorfor han bryter tausheten sier Daniel: «Jeg vet at det kommer en ny konflikt og flere mennesker vil dø. Det er ingen som prøver å skape fred, og da inviteres det til en ny krig – en krig som vil bli hardere, styggere og farligere enn den jeg var med på. For hver ny krig bruker hæren mer og mer ildkraft. Da jeg kom hjem var det mange som ville feire det jeg hadde vært med på, som de sa var å drepe terrorister. De ville ikke høre om at vi skjøt på tilfeldige bygninger og drepte uskyldige mennesker. Men vi må snakke om dette.»

I det danske nasjonalmuseet overrekker i kveld lederen for dansk høyesterett prisen og 100 000 danske kroner til representanter for Breaking the Silence. Vi gratulerer!

Anne-Marie Helland, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp
Kirsti Næss, seniorrådgiver i Kirkens Nødhjelp