Startnummer på brystet og greier, skirenn i selveste Kollen. FOTO: ERIK JOHANSEN/NTB SCANPIX

Premieidioter

I helga er det Barnas Holmenkolldag. Igjen skal de druknes i plastdritt ingen trenger.

Vi overøser unga med premier av plast. I dritt de ikke trenger. I dritt vi ikke trenger å gi dem. Som det burde være vår jobb som foreldre å holde dem unna.

Pappaen kom tuslende gjennom Oslo-bygda i snødrevet med to unger på slep da jeg traff dem. De var på vei til byen for å ta imot en premie etter en lesekonkurranse de håpefulle hadde deltatt i.

«De får vel en ikke-nedbrytbar ting i plast, tipper jeg», mumlet pappaen resignert før de sklei videre i snøsørpa mot 11-trikken. Han fikk meg igjen til å tenke på all dritten.

På loftet har jeg en haug med sekker i gult og orange. De er premier fra at ungene har deltatt i Barnas Holmenkollrenn. Et strålende arrangement i regi av Skiforeningen, verdens største barneskirenn! Selvsagt, hvem skulle ellers arrangert verdens største barneskirenn?

Skirennet har utfordringer for alle alderstrinn og det strutter glede og glød av alt og alle. Og det er et fargerikt fellesskap på tvers av by og farge og alt, fra nikkersgutta i kordfløyel til olabuksefolket. Det er i det hele tatt en fin dag for unga, dette. Startnummer på brystet og greier, skirenn i selveste Kollen. Har du ikke vært der, så dra! Problemet er sponsorene, samarbeidspartnerne som det heter på nytale, som skal ha noe igjen for å legge igjen store beløp i barn.

«Alle barna får en flott bærekraftig premiesekk med spennende innhold og medalje når de kommer i mål», står det å lese på hjemmesida. Men dette er jo bare tull. Det er ikke bærekraftig når man får sin fjerde sekk og disse ender opp på loftet. Hvor mange sekker har man bruk for, Skiforeningen? Arrangøren vil jo at barna skal komme igjen år etter år, og ta alle de ulike løypene. Fra ekorn til elg. Fra 250 meter til 3,5 kilometer. Og da blir det sekk etter sekk etter sekk. Fylt til randen med drikkekopper, refleksbånd, nye matvaretyper for barn og gud vet hva. Gilde. Intersport. G-sport. OBOS. Imsdal. Aftenposten. Noen av landets største merkevarer.

Hvorfor? For unga er den største premien å få startnummeret på kassa og en liten medalje å henge på veggen. Sekken med dritt er det bare de voksne sponsorene som bryr seg om, og sikkert for noen foreldre som føler at startkontigenten på 300 kroner gir mer value for money. Markedssjefene vil åpenbart ha sin synlighet, sin logo stempla på et stykke plast produsert i Kina. Men det er ikke bærekraftig å spy ut reklamemateriell og det er ikke bærekraftig å venne barn til at de alltid skal få en ting hver gang de har vært med på noe. Dette er ikke å være gode forbilder, kjære merkevareannonsører og samarbeidspartnere. Dere må tenke nytt om synlighet. Å gi unga plasteffekter med merkevarer i krigstyper på, er gammeldags. Det er dårlig reklame.

Det er det samme også på alle de hundrevis av fotballturneringene som arrangeres i Norge hvert år. Bak ligger tusentalls frivillige timer og noen sterke merkevarer. På hver eneste cup kan jeg garantere at det deles ut billige baller med OBOS eller DNB eller noe annet på. Eller ei drikkeflaske. Har du unger, garanterer jeg at du har et skap fullt.

Selvsagt er det lov å si nei, men det er også lov å si hei! Hei, dere markedssjefer, tenk nytt! Ikke stikk en sekk av plast full av reklamemateriell i plast i neven på unga når de kommer i mål.