Som etnisk norsk og engasjert Serbia-venn, så opplever jeg i kommentarfelt m.v. at både serbere og albanere bruker mye energi på å overbevise meg om at deres versjon av historien er den rette. For å komme videre i Kosovo, tror jeg begge parter ydmykt må erkjenne at det ikke finnes noe slikt som objektiv historie, og heller ta utgangspunkt i dagens faktiske situasjon.
Jeg tror Serbia må gi opp tanken om å få hele Kosovo tilbake, all den tid over 90% av befolkningen der er albanere. Samtidig er kosovoalbanerne tjent med å få til et kompromiss med Serbia der Serbia anerkjenner Kosovo, for ikke lenger å måtte lene seg på USAs og andre stormakters støtte for å opprettholde sin selvstendighet.
Løsningen jeg har foreslått i mine debattinnlegg er at det serbiskbefolkede Nord-Kosovo blir en del av Serbia igjen, og at Serbia deretter anerkjenner resten av Kosovo som en selvstendig, multietnisk stat. For meg fremstår det som en rettferdig løsning. Om det var rettferdig at albanerne kunne løsrive Kosovo fra Serbia, må det være like rettferdig at serberne får løsrive Nord-Kosovo fra Kosovo. Når Vesten først har lagt nasjonalisme til grunn som rettferdighetsprinsipp når det gjelder Kosovo, så må det være snakk om en nasjonalisme som er konsekvent, og ikke en nasjonalisme som kun tilgodeser den ene parten (albanerne).
Andre gode løsninger som begge parter kan akseptere, finnes sikkert. Men for å finne frem til dem, tror jeg det første skrittet må være at albanere og serbere slutter å krangle med hverandre om historien. For en slik krangel bringer ingen videre.