Politisk geriatri i USA

Det demokratiske partiets sterkeste personligheter tilhører alle en aldersgruppe som nærmer seg den politiske geriatri, de har langt mer fortid enn fremtid.

Etter at Barack Obama gikk av som president for vel to år siden har det demokratiske partiet i USA stått uten noen lederskikkelse som peker mot fremtiden. Selv etter åtte år som president virker Obama som en spenstig ungdom sammenlignet med den øvrige politiske ledelsen i USA. Den fremste i øyeblikket er den 78 år gamle Speakeren i Representantenes hus, Nancy Pelosi, en lynskarp politiker som selv sjefmobberen i USA, president Donald Trump ikke våger å erte på seg. Men Pelosi trives i den mektige rollen som Speaker og har åpenbart ingen ambisjoner om å kaste seg inn i en presidentvalgkamp.

Den eneste trøsten i alderssammenheng kan være at motstanderen Donald Trump er 72 år, og allerede en av de eldste presidenter i amerikansk historie. Man bør også ta i betraktning at den eldste, Ronald Reagan, ble rammet av en begynnende demens i sin andre presidentperiode.

Allerede har et titalls kandidater stilt seg i køen for å bli det demokratiske partiets presidentkandidat. Det ventes et titalls til, de fleste med mikroskopiske forhåpninger om å bli nominert i valgprosessen som for alvor vil være i gang om et knapt år. Det er i dag meget vanskelig å forutse sluttresultatet av denne prosessen. Det eneste sikre er at samtlige kandidater vil forsøke å samle oppslutning på høyrøstet motstand mot Donald Trump. Men det vil ikke strekke til. Hva svært mange amerikanere i dag savner er et klart og politisk ansvarlig alternativ til landets ravgale president. Og her ligger åpenbart Demokratenes største utfordring. De kandidatene som i dag gjør seg sterkest gjeldende, og som alle i og for seg kan vinne over Trump, befinner seg i en aldersgruppe som for få år siden ville blitt regnet som fortidens politikere.

Bernie Sanders, som kunngjorde sitt kandidatur sist uke, er 77 år, og fremdeles særdeles vital og kampvillig. Den demokratiske sosialisten fra den lille delstaten Vermont, har fremdeles appell blant Demokratenes kjernevelgere, ikke minst blant hvite i Midtvesten, der Hillary Clinton led tap i 2016. Men han vinner ikke mange nye velgere i sørstatene der Demokratene står svakt. Sosialisme klinger ikke godt i amerikanske ører, selv om kapitalisme de senere år har fått en dårligere klang. Fighteren Sanders skal ikke undervurderes, og slett ikke i en konfrontasjon med Donald Trump. Likevel: Veien dit er lang, ikke minst for en mann som nærmer seg 80.

Stort bedre er det ikke for den nest eldste, tidligere visepresident Joe Biden – 76 år gammel. Biden hoppet over nominasjonskampen forrige gang, av private grunner. Dersom han hadde stilt den gang kunne han ha vunnet. Fire år senere vil det by på større problemer. Biden er ingen politisk slugger, men han besitter en erfaring som alle øvrige rivaler mangler, både fra Kongressen og fra arbeidet rundt presidentembetet. Han tilhører sentrumsfløyen i partiet, og med sin arbeiderklassebakgrunn representerer han de gamle demokratiske kjernevelgerne. Spørsmålet er om det holder. De nye demokratiske velgere er velutdannede unge og kvinner, særlig fra middelklassen. For dem tilhører Biden en tid som er forbi, de ønsker en yngre kandidat, gjerne med et politisk program som henter noe fra Sanders. Likevel: Om det var valg i dag, ville Biden slå Trump. Men vil det være tilfelle neste år?

Den neste på alderslisten er senator Elizabeth Warren, som med sine 69 år fremdeles kan tenkes å bli en «two term president». Hun er en meget skarpskodd økonom, med professorat fra Harvard og har i Senatet markert seg som en fryktet utspørrer. Hennes politiske synspunkter ligger ikke langt fra Bernie Sanders, selv om hun intellektuelt virker mindre populistisk og mer veloverveid. Det siste er kanskje også hennes problem, intellektuelle politikere er ikke «in» for tiden i USA. Men Warren er en formidabel kandidat, som andre vil ha problemer med å takle i den interne nominasjonsprosessen.

Tre kandidater rundt 50 år har tiltrukket seg en del oppmerksomhet. Det gjelder ikke minst senator Kamala Harris fra California, tidligere justisminister i delstaten. Med sine 54 år tilhører hun fremtiden i partiet, men er foreløpig nokså ubeskrevet i en større nasjonal sammenheng.

Noe av det samme gjelder 46 år gamle Beto O’Rourke som gjorde en imponerende innsats som motkandidat til den meget konservative Ted Cruz ved senatsvalget i Texas sist høst. O’Rourke er ingen nybegynner, han har seks år bak seg i Representantenes hus. Hans sørstatsbakgrunn gir ham visse fordeler overfor rivalene, ikke minst i nominasjonsprosessen.

Den 49 år gamle senatoren Cory Booker fra New Jersey tilhører desidert det fremtidige lederskap hos Demokratene. Han har bak seg en solid jobb som ordfører i Newark, og kan regne med solid støtte i hjemstaten. Bred administrativ erfaring er mangelvare blant mange av kandidatene, men spørsmålet er også om Demokratene vil stille med en ny mannlig afroamerikaner som kandidat fire år etter at Obama forlot Det hvite hus. Taktiske hensyn er ikke ukjent i politikken.

Ennå har ikke alle som ventes å stille meldt seg til nominasjonen. En av dem er Andrew Cuomo, guvernør i delstaten New York, med lang familiebakgrunn i partiet. Svært mange av presidentene i USA har gått veien om guvernørposter til Det hvite hus: Jimmy Carter, Ronald Reagan, Bill Clinton og George W. Bush. Men heller ikke Cuomo vil finne noen lett vei til nominasjonen, selv om bakgrunnen som guvernør vil være et administrativt pluss.

Det mest påfallende ved utviklingen i det demokratiske partiet de siste årene er mangelen på yngre lederskikkelser som gjør seg gjeldende på nasjonalt plan. Partiet gikk gjennom to år med lammelse etter at Trump seiret ved valget i 2016. Obama gikk av, Clinton-dynastiet som hadde dominert partiorganisasjonen i årevis, lå med brukket rygg. Og partiet manglet en samlende politisk profil. Til tross for dette har Demokratene opplevd et velgeroppsving som særlig slo ut ved kongressvalget sist høst, med en rekordartet oppslutning om kvinnelige kandidater.

Her er det lett å peke på Trump og hans kvinneforakt og rasisme. Men det kreves noe langt mer enn anti-Trump-kampanjer for å vinne neste presidentvalg. De gamle menn og kvinner må etter hvert finne seg i å vike plass for en yngre generasjon av politikere.