Politisk bli-ny

Med jevne mellomrom kommenterer avisene at bestemte partier har gått gjennom en slags politisk bli-ny-prosess. Det hadde vært mer oppsiktsvekkende om partiene aldri endret seg.

På 1970-tallet la Høyre en strategi for å bygge ned motsetningene til arbeidstakergruppene og markere seg som den vanlige manns forsvarer mot et radikalisert sosialdemokrati. Ti år senere svarte Arbeiderpartiet med en modernisering og frihetsdebatt som ga et revitalisert og styringsdyktig parti gjennom 1990-tallet. Politiske partier lever ikke i glassboller, og det ligger i deres natur å søke makt. I 1997 gjorde Tony Blair det samme i Storbritannia. Han skapte Nye Labour, og fremstod som så sentrumsvennlig at Margaret Thatcher kalte ham «my finest achievement».

Arbeiderpartiet har den siste tiden kritisert Høyre og hevdet at partiet historisk sett alltid har stått på gal side. Det merkelige er at AP på den måten underslår hvor mye partiet selv har endret seg. Frihetsdebatten på 80-tallet er bare ett eksempel. Skoledebatten er et annet. Og få sosialdemokrater vil i dag ta til orde for 70-tallets næringspolitikk. På alle disse områdene kan vi med rimelighet si at Arbeiderpartiet har gått til høyre. Det illustrerer også at påstanden om at AP nærmest egenhendig har bygget Norge, slett ikke stemmer. Selvfølgelig har også AP blitt påvirket av samfunnet rundt – av trender og bølger – og av andre partier. Partier som ikke endrer seg i takt med tiden, dør. Ubønnhørlig. En illustrerende historie er den om den sørgmodige landsfader, Einar Gerhardsen, i samtale med Sovjets mektige generalsekretær.

Krustsjov: Men så si meg da, Mr. Gerhardsen, hva tror De er årsaken til at arbeiderne ikke stemmer på dere?

Gerhardsen: Jeg skal si dem hvorfor, sa han. Han så meget sørgmodig ut. Det er fordi mange arbeidere nå har sine egne hus og sine egne båter – kort sagt privat eiendom. Vi har vedtatt lover som lar oss legge skatt på eiendom over en viss verdi. Arbeiderne må betale denne skatten, så nå stemmer de bursjoa-partiet (Høyre), som lover dem alle slags skattelettelser.

Selv ikke arbeiderklassen forble det den var.