Se det for deg. Du har fått deg ny jobb, en journalist ringer og vil intervjue deg om den nye jobben. Kjekt det, så du svarer ja. Det gjør også den nye sjefen din, han blir like gjerne med deg på intervjuet, som en slags anstand, men bedyrer at han ikke skal blande seg inn i selve intervjuet. Han skal bare svare på eventuelle spørsmål om selve selskapet. Punktum. Han ender med å overta halve seansen. Svarer på spørsmål rettet til deg.
I virkelighetens verden sto seansen på trykk i Klassekampen denne helga. Avisa intervjuet tidligere KrFU-leder Ida Lindtveit Røse, etter at det forrige uke ble kjent at hun har fått jobb som seniorrådgiver i PR-byrået First House. Det interessante er at Røse i november ble nominert til førsteplassen på KrF Vikens liste til fylkestingsvalget i høst. Hun skal selge politikk til velgerne med en hånd, og dyre råd til de som kan og vil betale med den andre. Denne nye omdreiningen i samrøret mellom PR og politikk reiser jo utvilsomt noen spørsmål. Spørsmål det var alt annet enn lett for Klassekampen å få svar på. Med på intervjuet med Røse var også hennes nye sjef i First House, Ketil Lindseth, en mann som på ingen måte holdt seg i kulissene. Etter å først ha slått fast at «jeg skal ikke blande meg inn i intervjuet» er det nettopp det han gjør.
Når Røse spørres om hun ble en mer attraktiv kandidat til jobben da KrF gikk i regjering, er det Lindseth som bryter inn og svarer. Han avviser det, men vedgår at «den dagen det ble borgerlig flertall på Stortinget så ble KrF mer interessant, fordi det KrF mener har større betydning for næringslivet». Når hun så får spørsmål om hun ikke også har et stort kontaktnettverk som kan være relevant, bryter Lindseth atter inn, med et «jeg kan ta den». Et kritisk spørsmål til en politiker drukner i standardsvar fra en PR-topp. Fatter Lindseth hvordan det ser ut? Hvor absurd og skamløst det er? Når en sjef ikke bare er med på et intervju med en ansatt, men i tillegg svarer på vegne av den ansatte? Her snakker vi om en erfaren og voksen politiker, som har fått tillit som førstekandidat i sammenslåtte Viken, og altså ble ansatt av First House. Hva tenkte de? At hun måtte beskyttes under patriarkatets vinger?
Røse forsvarer karriereveien med at hun kommer til å avslutte arbeidsforholdet med First House når hun kommer inn i fylkestinget, og at hun dermed ikke kommer til å kombinere jobben med å ha et folkevalgt verv. Men hun skal altså drive valgkamp for KrF samtidig som hun selger råd og innflytelse til næringsinteresser som står på kundelistene til First House. Fatter virkelig ikke Røse hvorfor det er problematisk ikke bare for henne, men også for KrF?
Røse er ikke den første. Politikere har i årevis gått fra politikk til PR, fra PR til politikk, eller tatt hele runden fra politikk til PR og tilbake til politikken. Trafikken har vært høy. Byråer har lenge stått i kø for å sette ekspolitikere fra hele det politiske landskapet på sine lønningslister, og lista over politikere som har takket ja er lang. I First House skal Røse jobbe med sin sjef og tidligere statssekretær for Ap, nevnte Lindseth, og tidligere statssekretærer som Ole Berget (Frp) og Sigbjørn Aanes (H). Sistnevnte var høyre hånd og spinndoktor for statsminister Erna Solberg før han ble partner i First House, fra sin nye plattform fortsetter han å kommentere norsk politikk, som da han på NRK Ytring fredag beskrev Venstres allianse med Solberg som en suksess for partiet. Eller han står i kulissene, som han ifølge TV 2 gjorde da KrF-landsmøtet valgte blå side.
«Disse menneskene påtar seg verv og får innsikt, kunnskap og bekjente. Jeg reagerer på at de bare setter en stor strek, og tar med seg den kunnskapen de har fått av felleskapet til andre miljøer hvor de selger den samme kunnskapen», sa Ap-leder Jonas Gahr Støre for noen år siden. Da hadde flere av hans partifeller gått fra politikk til PR. Støre pekte på noe viktig. Politikere går til PR-bransjen med en politisk kapital som kan være verdifull for de som ønsker å påvirke politiske prosesser. Slik forskyves makt. En kontrakt blir brutt. Det er en kapital de har fått av velgerne med forventning om at den skal brukes til fellesskapets beste, ikke til å selge økt makt over beslutninger til de som kan og vil betale. Flere politikere har advart, de har fryktet for tilliten til det politiske systemet, at den rives ned. Nå synes de å ha resignert i takt med at slike overganger er blitt normalisert – men problemet blir ikke mindre av at skamvettet blir mindre, og flere vandrer mellom PR og politikk. Det gjør bare forfallet større.
Gode råd er dyre, heter det. Jeg kjenner ikke timeprisen i First House, men det arbeidet de gjorde for PR-bransjen lørdag var ikke veldig imponerende. Her skal de få et gratis råd: Neste gang en ansatt skal intervjues er det ikke sikkert at sjefen skal svare i hennes sted.