Politiet driver misforstått forebygging av narkotika

De gjør bare vondt verre.

NRK Østlandssendingen melder om at politiet frykter at flere unge vil begynne med narkotika. Oppslaget illustrerer at politiet heretter bør skygge banen og heller prioritere volds- og vinningskriminalitet .

For nok en gang har politiet inntatt skoler med narkohunder. Og de lar seg stadig ”sjokkere” over situasjonen, når de avdekker at ungdom ned til 13 år eksperimenterer med hasj og marihuana.

Politiet påstår også at det er en økning i bruken blant ungdom, samtidig som rusforskerne sier det generelt er en liten nedgang i bruken av cannabis blant unge. Politiets grunnlag er selvsagt syltynt. Men de har stor interesse av å få støtte til å fortsette undertrykkingen av de som velger alternativer til cellegiften alkohol.

Politiet kommer selvsagt til kort i diskusjonen med de unge om cannabis er farlig eller ikke. For ungdommen har rett i ett: Alkohol er i seg selv et mye farligere stoff, som brukes av mange flere. Det ville derfor vært langt mer effektfullt å angripe majoritetens rusmiddelbruk.

Grensen for legalitet gir ingen indikasjon for farlighet, men misforstås slik. Det er i seg selv farlig.

Erkjennelsen av at cannabis er langt mindre skadelig enn alkohol betyr dog ikke at man skal bagatellisere virkningen av cannabis. Cannabisbruk kan føre til psykisk avhengighet, passivitet, psykiske problemer, manglende glede over annet i livet, samt svekke innlæringsevnen og korttidshukommelsen. Særlig ved overforbruk er slik risiko til stede.

Uansett er bruken av rusmidler blant ungdom alvorlig og bør derfor behandles på en hensiktsmessig måte av mennesker med kompetanse på rusmiddelproblematikk. Ingen gjør det så spennende å bruke cannabis som politiet gjør.

Det er heller ikke uten grunn at politiets fremste advarsel mot cannabisbruk, er at det er straffbart. Politioverbetjent Berit Michelet ved Asker og Bærum politikammer advarer særlig mot at det er straffbart og hun hevder ungdommen ikke har peiling på hva det innebærer rent strafferettslig.

Den fremste skaden av cannabisbruk er altså kriminaliseringen, en tiltenkt påført skade på ungdommers liv, fra myndighetenes side.

Politiet har en faglighet og ofte en tilnærming til ungdom som er å anse som uheldig i forhold til å komme i posisjon til å påvirke ungdommen i heldig retning.

Budstikka.no meldte fredag at mange skoleelever reagerte kraftig etter en narkorazzia på Sandvika videregående skole. En elev fortalte at politiet behandlet dem elendig, og uten respekt. En allergisk elev fikk ikke gå ut da politihunden kom inn. Hunden hoppet også på en elev. Etter en avstemning ble det flertall hos elevrådet til å stille seg kritisk til måten enkelte elever ble behandlet.

Slike historier har jeg ofte blitt servert når jeg har holdt foredrag på skoler. Og jeg husker politiets oppførsel fra min egen oppvekst. De skaper således en motstand og den mest typiske måte å opponere mot slik ufyselig opptreden på, er nettopp ved å bruke cannabis.

Dessuten er politiets innsats ren skivebom. Så lenge skremselspropaganda og nulltoleranse praktiseres, så er indikasjonen for inngripen: Rus.
Ved en fornuftsmessig tilnærming får man derimot realistiske holdningskampanjer og indikasjonen for innsats blir: Rusproblemer.

En som er i besittelse av en hasjklump har ikke nødvendigvis noe problem. Det er mindre sannsynlig at en som har en hasjklump har et rusproblem, enn det er at en som har en flaske øl har alkoholproblemer. Vedkommende brukte kanskje for to måneder siden og har planer om å bruke hasjklumpen om to uker. Kanskje helt alene.

De som derimot har rusproblemer blir mestere i å lure. Det er mer sannsynlig at de gjemmer hasjen et annet sted fordi de ikke kan risikere å bli tatt av politiet. De har gjerne større bevissthet både rundt bruken og behovet for å skjule den. Og de bruker troligst cannabis sammen med andre.

Internasjonale erfaringer viser at kriminalisering ikke påvirker utbredelsen i heldig retning. Politiaksjoner innebærer nærmest et karakterdrap på de som besitter en hasjklump. De dras ut for øynene på de andre elevene og blir således sosialt stigmatisert. Ofte reagerer skoleledelsen med møter der de vurderer om de narkotatte elevene skal få fortsette på skolen. De som skulle vise seg å ha fritidsproblemer trenger ikke enda mer fritid.

De som får problemer med cannabis våger stort sett ikke å søke hjelp fordi de frykter skuffelse, fordømmelse, sanksjoner og straff. Derfor kommer innsatsen oftest når det er for sent. Kriminaliseringen hindrer således muligheten for tidlig innsats.

Skolehelsetjenesten bør heretter få en ny funksjon. Ungdom med begynnende rusproblemer bør kunne vite at de kan få hjelp samt oppleve gjensidig tillit, hos helsesøster. Det finnes metoder og erfaringer på hvordan man forebygger og hjelper ungdom til å slutte med cannabis. Det er sosialfaglige metoder. Ikke politifaglige.