Debatt

Polarisering på norsk

Opplevelsen av å bli utpekt som syndebukker vekker sterke følelser.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Den offentlige debatten om oljen minner oss om at følelsesmessig polarisering ikke bare foregår i USA, men utspiller seg i Norge. Norad-leder Bård Vegar Solhjell kåret 2019 til året da klimaet ble polarisert. Oljeskam-debatten, klimastreikende skoleelever og politiske vedtak om en sluttdato for norsk oljeproduksjon har vært med på å skru opp temperaturen i det offentlige ordskiftet.

Midt i kampens hete finner vi oljearbeiderne.

Les også: «Folk flest er kanskje ikkje klimafornektarar, men dei er heller ikkje vegetarianarar»

Opplevelsen av å bli utpekt som syndebukker vekker sterke følelser. I vår forskning har vi gjennomført fokusgrupper med over 40 tillitsvalgte i norsk petroleumsindustri, og et av de klareste funnene fra disse samtalene er at de som jobber i oljenæringen opplever en økende polarisering. Dette er jo arbeidsfolk som tenker på seg selv som samfunnsbyggere og garantister for velferdsstaten.

Dessuten opplever de at oljeindustrien er midt i en grønn omstilling.

Men hvordan arter polariseringen seg i klimadebatten? Gjennom samtalene med de tillitsvalgte, finner vi at fem ulike akser dominerer. Den første aksen kaller vi arbeid/miljø. Oljearbeiderne ser nemlig på miljøbevegelsen som en trussel mot sitt livsgrunnlag. Vedtakene om en sluttdato for oljeindustrien som Miljøpartiet de Grønne, AUF og andre politiske partiorganisasjoner har gjort framstår som særlig provoserende.

Les også: «Erna må bli bærekraftsleder hjemme også»

Den andre aksen sår splittelse innad i fagbevegelsen, særlig mellom industriforbundene på den ene siden, og forbund i offentlig sektor, varehandel og fornybar energi på den andre. Sistnevntes forslag om vern av havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja under LO-kongressen i 2017 satte solidariteten på prøve.

Vi finner en tredje akse i geografien: det er stor avstand mellom ansatte i oljen og politikere, presse og storbykultur. Dels speiler den et øst/vest-skille, dels en kamp mellom by og land.

Generasjonskløften utgjør akse fire.

Å se ungdommen gjøre opprør mot oljeindustrien er spesielt sårt, særlig når klimastreikerne er egne familiemedlemmer. Selv i industriforbundene er det nå flere yngre som er åpne for en karriere utenfor oljebransjen.

Les også: Solenergi-pioneren Harald: – I starten ble jeg rett og slett latterliggjort (+)

Den siste aksen er den klassiske arbeid/kapital-aksen. Arbeidsgiverne utgjør fortsatt motparten når omstillinger kommer i form av smertefull nedbemanning, eller digitalisering, men i klimakampen og industripolitikken har oljearbeidere ofte funnet felles sak med oljeselskaper og bransjeorganisasjoner.

De tillitsvalgte opplever at både pressen og politikken framelsker polariseringen.

Media gir lite rom for nyanser, eller oljearbeidernes egne erfaringer. Ledende politikere drar også nytte av høy temperatur. Anders Bjartnes i Norsk Klimastiftelse utropte oljeminister Sylvi Listhaug til «polariseringsminister», mens seierstalen til Lan Marie Berg etter brakvalget i 2019, der hun ba oljelobbyen skjelve, skapte irritasjon hos oljearbeiderne.

Ønsker vi en klimapolitikk med forankring hos folk flest, og ikke minst hos grupper som føler seg spesielt berørte – som oljearbeidere og ungdom – ja, da er de steile frontene en trussel. Der oljearbeiderne føler at miljøbevegelsen ikke tar arbeidsplassene deres på alvor, opplever miljøaktivister at de samme tillitsvalgte beskriver dem nedlatende.

Les også: Hvorfor oppfatter generasjonene klimatrusselen ulikt? (+)

En klimaaktivist vi snakket med var lei av å høre «Lille venn, du vet ikke hva du snakker om.»

Samtidig uttrykker både tillitsvalgte og klimaaktivister et ønske om dialog og en mer nyansert offentlig samtale. Denne bør baseres på gjensidig forståelse og respekt. Det kan komme bedre klima- og industripolitikk ut av at de som berøres direkte blir tatt med til råds.

Men hvordan får vi partene til å snakke sammen? Det er lett å la seg inspirere av Joe Bidens bønn om forsoning i sin tale til det amerikanske folket, men vi tror svaret ligger i kjøkkenskuffen her hjemme.

I de norske institusjonene ligger det nemlig mange verktøy for å løse konflikter langs aksene vi har beskrevet, med den nordiske arbeidslivsmodellen og distriktspolitikken som to av de ypperste eksemplene.

Les også: «Nå trenger vi en vaksine mot klimakrisen»

Men arbeid/miljø-aksen mangler et slikt system. Vi mener miljøbevegelsen og fagbevegelsen begge bør ha en plass rundt bordet når fremtidens klima- og industripolitikk skal utmeisles.

Skal man anerkjenne hverandre, krever det også at partene er i stand til å forstå den andres argumenter.

Derfor er det på høy tid at fagbevegelsen skolerer sine tillitsvalgte i klima- og miljøspørsmål. Miljøbevegelsen på sin side må lese seg opp på industripolitikk.

Det er grunn til forsiktig optimisme. De siste årene har vi sett konturene av slike forsøk, som alliansen Grønn Industri 21, initiert av Manifest Tankesmie, som samler viktige stemmer på begge sider.

På initiativ fra denne alliansen har vi skrevet en rapport om polarisering i klimadebatten, basert på vår forskning.

Dette har vi gjort fordi det er avgjørende at disse to folkelige bevegelsene tar tilbake initiativet i klimakampen, og ikke lar polariseringskåte politikere, redaktører, bransjeorganisasjoner og sosiale medier få lov til å legge premissene. Når følelsene trumfer argumenter kan følgene bli alvorlige.

Mer fra: Debatt