Regjeringen må ha sett det som et forsmedelig nederlag. Mens legalisering av pokerspill er en av Fremskrittspartiets store hjertesaker, et ledd i kampen for «en enklere hverdag for folk flest», gikk 100 politifolk torsdag kveld til aksjon mot utøvere av denne sporten. Den forrige kulturministeren, som også hadde ansvar for sport og spill, hadde næringsaspektet i feltet som hovedagenda. I så måte er ulovlig poker en forbilledlig aktivitet. Her sirkulerer ikke bare store pengesummer rundt kortbordet, men serveringstilbudet skal ha vært upåklagelig, og de som driver disse klubbene har kanskje betalt beskyttelsespenger til gjengmiljøer. En lang og god næringskjede.
Planene om å gjøre hele landet vårt om til spillekasino og taxfreebutikk er satt på vent, fordi arbeidet med et større anlegg for rulett og enarmede banditter under Stortinget er blitt dyrere enn ventet. Inntil videre har Norge en lov som begrenser innsatsen i private pokerlag til 1.000 kroner per kveld. Det er bare lov å spille med personer «i nær omgangskrets». Poker er altså ikke en arena for å møte nye venner. Men å spille med nære venner minsker vel neppe sjansen for å bli snytt, det er jo som kjent av sine egne man skal ha det.
I tillegg har det i senere år vært tillat med et offisielt NM i poker. Som om skiløperne bare skulle møtes én gang i sesongen, og ikke fikk lov å trene resten av året. Men de glimtene vi har sett fra slike konkurranser har ikke det gode, gammeldagse romantiske suset av ekte poker over seg, med hardkokte herrer som sitter stramt antrukket rundt et bord, røyker og drikker, mens sedler og mynter ligger strødd foran dem, og både hus og hustru legges i potten før kvelden tar slutt. Poker blir aldri det samme med vipps.
Grunnen til at jeg må skrive om dette er at alle Dagsavisens faste poker-medarbeidere var fraværende fredag morgen. Hvordan nå dette kan ha seg. Pokersjargongen kan være vanskelig å forstå, for utenforstående. Som i VGs reportasje fra NM på Gardermoen i fjor: «Sterk gikk all in med konge-syv, og fikk syn av Klarpås’ ti-syv. Med både konge og ti på flopp, og en ubetydelig turn, hadde Klarpås kun to vinnerkort før riveren. Men da en av de to siste tierne i kortstokken traff filten kunne han slippe jubelen løs.» Nå skjønner jeg hvordan leserne har det når jeg skriver om noe jeg har greie på. Det skjer heldigvis ikke for ofte.
I mine guttedager handlet poker om å få fire like (de som hadde fem hadde sannsynligvis jukset), og så videre nedover, sjelden oppover, i et Yatzy-lignende system for å rangere suksessen. «Konge og ti på flopp» eller «ubetydelige turns» var vi lykkelige uvitende om, men så ble ingen av oss norgesmestere heller. Vi satset de tiøringene vi hadde. Først nå blir jeg klar over at også tiøringer var ulovlig den gangen. Når jeg nå likevel innrømmer dette i full offentlighet er det fordi forholdet sannsynligvis er like foreldet som jeg er selv.