På en pressekonferanse det samme året ble Bob Dylan spurt om han regnet seg selv som sanger eller som poet?
– Oh, I think of myself more as a song and dance man, svarte han. Dylan har alltid passet på å ta avstand fra alle store ord om seg selv og sine tekster, selv om vi mistenker ham for å sette pris på alle lovordene.
Dylans legendariske status kan være litt slitsom å forholde seg til, som han selv har vært den første til å påpeke i årenes løp. Konsertene hans har lenge startet med en lang, innspilt ironisk tirade. «Mine damer og herrer, gi en varm velkomst til ærespoeten i rock ’n’ roll», begynner en høytidelig stemme, og fortsetter å messe om «stemmen fra 60-årenes motkultur, mannen som tvang rocken i seng med folkesangen, som tok på seg sminke i 70-årene og forsvant i en tåke av rusmisbruk. Som kom tilbake og fant Jesus, som ble avfeid som forhistorisk i slutten av 80-årene, men skiftet gir og ga ut noen av den fineste musikken i karrieren sin mot slutten av 90-tallet. Mine damer og herrer, Columbias plateartist Bob Dylan».
Mye rart har vært sagt og skrevet om Bob Dylans mange kunster. Derfor har han også vært nevnt i forbindelse med Nobelprisen i en mannsalder, men vi trodde ærlig talt ikke det var grunn til å ta spekulasjonene på alvor. Om Svenska Akademien skulle tenkt i slike baner hadde de vel vært mer tilbøyelige til å gi prisen til Leonard Cohen, eller noen andre som ikke var akkurat den mange hadde gått rundt og håpet på i en årrekke?
I Dagsavisens redaksjon fant vi det svært morsomt at Bob Dylans juleplate dumpet inn i redaksjonen en time etter kunngjøringen av Nobels Litteraturpris i 2009. Det gikk an å late som om utsendelsen var godt timet, fordi det på forhånd kunne vært forstyrrende for Dylans kandidatur å høre ham synge «Who laughs this way: HO HO HO!». Da han året etter spilte i Oslo samme dag som prisen ble kunngjort fant vi det for godt å innlede anmeldelsen med å si at det kunne være det samme: «Nobels litteraturpris gikk ikke til Bob Dylan i år heller. Det var det neppe mange som brydde seg om i Oslo Spektrum i går.»
Det er verdt å merke seg at prisen i år går til poeten som også skrev «I can’t respond/To your sign language/While I’m eating a sandwich/In a small café». Bob Dylan er ingen typisk nobelprisvinner, om sånne i det hele tatt finnes. For de fleste mottakere av Nobels Litteraturpris er utmerkelsen en kjærkommen introduksjon til en ny og større leserkrets. Bob Dylan trenger ikke akkurat denne oppmerksomheten. Denne gangen er det selve prisen som kommer til å nyte godt av mye ekstra omtale. Sangene med tilhørende tekster er kjente nok. De har vært en del av oss i over 50 år. Dylan-sitater er den del av den alminnelige sjargongen. Daværende SV-leder Kristin Halvorsen brukte ham for eksempel fra Stortingets talerstol i 1996: «Det er et ordtak som sier money talks. Bob Dylan har sagt money doesn’t talk, it swears, og det er vel riktig når det er spørsmål om oljefond», sa hun.
«Det finnes ingen større i amerikansk musikkhistorie», uttalte Barack Obama da Bob Dylan fikk den amerikanske Frihetsmedaljen i 2012. Han nevnte ikke noe om den amerikanske litteraturhistorien, men «even the president of the United States sometimes have to stand naked», sang Dylan selv i 1965, i «It’s Alright Ma (I’m Only Bleeding)». En tanke vi ikke liker å tenke på med Donald Trump som kandidat for Det hvite hus. Enda en grunn til å tenke over visdommen i linjene «Don’t follow leaders/Watch the parking meters» i «Subterranean Homesick Blues». Det kan vel hende at det er et veloverveid trekk å gi prisen til Dylan akkurat i år.
Da Bob Dylan ble eget fag på Institutt for filosofi, idé- og kunsthistorie ved Universitetet i Oslo var det ikke på grunn av hans stemme, eller ferdigheter på gitar og munnspill. Det er tekstene hans som fascinerer stadig nye generasjoner. Eksamensoppgavene fra våren 2012 gir et visst innblikk i spekteret i Dylans diktning. Her gjengitt litt forkortet. Enten: «Gjør rede for bakgrunnen (historisk, politisk, religiøst el.l.) for Dylans bruk av apokalyptiske motiver, og reflekter over hvilken rolle de spiller i hans diktning». Eller: «Reflekter over hva slags forestillinger om kjærlighet i vår samtid og historie som gjenspeiles i sangene hans.»
Tekstene til Dylan har rommet dette, og mye annet. Dette store spennet kom fram allerede på albumet «The Freewheelin’ Bob Dylan» i 1963. Som begynte med det fundamentale eksistensielle spørsmålet «how many roads must a man walk down/Before you can call him a man», i «Blowing In The Wind». «I heard the sound of a thunder/it roared out a warning/Heard the roar of a wave/that could drown the whole world» sang han apokalyptisk i «A Hard Rains A-Gonna Fall». «And it ain’t no use in turning on your light, babe/The light I never knowed/And it ain’t no use in turning on your light, babe/I’m on the dark side of the road», fortsatte han, med eller uten kjærlighet, før den første platesida var slutt, i «Don’t Think Twice It’s Allright».
Sangtekster er den desidert mest utbredte formen for poesi i dag. Derfra til å anerkjenne Bob Dylan som en av vår tids største poeter er en lang og dristig vei for Svenska Akademien. Vi så det ikke komme, reaksjonene har heller ikke bare vært positive, men det er grunn til å gratulere.
Det virker som om Bob Dylan er glad for å motta store, prestisjetunge utmerkelser. I fjor holdt han også en glimrende halvtime lang tale ved en slik anledning. Han kommer forhåpentligvis også til prisutdelingen i Stockholm 10. desember. Hans turnéplaner går foreløpig ikke lenger enn til slutten av november, da 75-åringen spiller sin 86. konsert for året. Da må det vel også gå an å invitere ham til å opptre på Fredspriskonserten i Oslo dagen etterpå?