Poenget med velferdsstaten

Hva tenker kommunen, ved Boligbygg, når de gjennomfører "gjengs leie" for psykisk utviklingshemmede?

Du har kanskje møtt dem. På butikken, eller langs veien. Ofte i følge med en god hjelper. De er psykisk utviklingshemmede, og de bor her i byen vår. Midt blant oss. Men under hvilke forhold bor de? Der jeg jobber bor de i nedslitte leiligheter, etter hvert til en uakseptabel kostnad. De er ikke de som klager, men det føler jeg behov for å gjøre nå.

Brevene har i det siste dumpet ned i postkassene. De kommer fra boligkontoret i bydelen. Husleien skal reguleres til “gjengs” leie står det. Men de som bor der er verken “gjengs”, eller har “gjengs” økonomi. For noen av mine beboere er økningen i husleie opp mot 100%. I kroner og øre er det snakk om en økning på nesten 6000 kroner i måneden. Dette er nok til å vippe en helt vanlig økonomi av pinnen. De fleste av beboerne er uføretrygdede, og de som er så heldige å ha en jobb å gå til får en symbolsk lønn i tillegg.

For mange psykisk utviklingshemmede vil dette si at de går i minus hver måned. Har du sett på luksusfellen, vet du at dette ikke er å anbefale. Men dette er ikke en luksusfelle, snarere tvert imot. De som er så heldige å ha formue, må nå bruke av denne for å betale noe så grunnleggende som husleie. Dette er penger som burde vært brukt på ferier og andre opplevelser, noe som ikke akkurat står i kø for disse menneskene. De som er så heldige å få litt i bostøtte, er de som er så uheldige å ikke ha formue.

Hva tenker kommunen, ved Boligbygg, når de gjennomfører dette? Tenker de overhodet på beboernes beste, eller er det egne budsjetter som har første prioritet? De psykisk utviklingshemmede er en gruppe som vanskelig kan kjøpe seg en leilighet. For folk flest er leiemarkedet en midlertidig løsning på vei til noe annet, men disse menneskene er dømt til å leie hele livet, og da gjerne en kommunal bolig. Er det da riktig å tyne markedsleie ut av dem, å sette dem i en ufrivillig luksusfelle, med økonomi som går i minus hver måned? I tillegg er de aller fleste i denne gruppa enslige, og har ingen å dele kostnadene med.

Poenget med velferdsstaten er å hjelpe mennesker som har behov for hjelp. Dette krever selvsagt ressurser. Alle bør likevel forstå at det blir feil å kreve inn penger av hjelpetrengende som har få økonomiske muskler. Å marginalisere valgmulighetene til en allerede marginalisert gruppe i samfunnet, strider imot alt velferdsstaten står for. «Alle skal med», er Arbeiderpartiets slagord. Dette er det samme Arbeiderpartiet som styrer i Oslo og som nå går inn for en redusert livskvalitet for en av samfunnets aller svakeste grupper.

Ansvarlige byråder og kommunetopper med millionlønn bør ta dette innover seg. Vi som jobber med denne gruppen, prøver så godt vi kan å hjelpe til med å styre økonomien. Dessverre er den eneste måten å gjøre dette på å stramme økonomien deres ytterligere inn. Hvis ikke Byrådet viser handlekraft i denne saken, ser det ut til at velgerne som ønsker en velferdsstat som tar vare på en av våre svakeste grupper, må finne seg et alternativ til Arbeiderpartiet og kompani ved neste valg.