Nordmenn mener plast i havet er det største miljøproblemet. Så hvorfor har vi så mye plast i havet da?
Setter jeg det på spissen når jeg påstår at det må være noe galt med demokratiet vårt? At partiene som blir valgt faktisk ikke tar velgerne sine på alvor? Eller klarer ikke folk å ta miljøspørsmålene med seg inn i valglokalet?
I Norge har vi i hovedsak vi fem politiske konfliktlinjer, offentlig-privat, sentrum-periferi, global-nasjonal, religiøs-sekulær og vekst-vern.
Miljø og klimaspørsmål faller utenfor til tross for at «vern» skulle tilsi at miljø burde telle skyhøyt på aksen. Den økonomiske tanken om at vekst er en absolutt nødvendighet for overlevelse er indoktrinert og uansett hvor katastrofale konsekvenser det gir er og blir miljøproblematikk et politisk stebarn som blir stående utenfor når de store økonomiske beslutningene blir tatt. Viktig, men ikke viktig nok. Brysomt, på samme måte som tiggere og langtidsledige. Døde sjøfugler imponerer ikke nok, og ropene fra demonstrasjoner når ikke gjennom de tykke veggene.
Hvorfor er ikke klodens overlevelse-«fortsatt sløsing med ressursene» en politisk konfliktlinje?
Hvordan kan høyt utdannede folk i fullt alvor hevde at om ikke det er økonomisk lønnsomt å ta gode miljøvalg er det utelukket? Man trenger gulerøtter? Som bortskjemte barn som ikke ser behovet for regnjakke og støvler har man mage til å lete etter løsninger som gir et skinn av miljøvern, mens alt går i den gamle tralten.
Jeg tror at ledene politikere i dagens Norge kan møte store personlige konsekvenser av politiske valg som går på tvers av kunnskapen de har om den alvorlige miljøsituasjonen vi har i dag.
(Bilde er av mat med plast på plast, vi må finne bedre løsninger enn det.)