I Dagsavisen kunne vi tidligere denne uka lese at plastkrisen var avverget i Oslo og Grenland, på grunn av at Norsirk nå overtar håndteringen av plast fra området.
Dette er imidlertid bare toppen av isfjellet, og vi vil ikke se reelle løsninger på plastproblemet før vi får sirkulærøkonomiprinsipper grunnfestet i økonomien.
Vi har sjansen nå, i gjenreisningsarbeidet etter korona og gjennom krisepakker som kan fungere som vitamininnsprøytninger i økonomien, men evner vi å bruke den?
Les også: Blå poser vil fortsatt bli samlet inn (Dagsavisen +)
Koronakrisen dro med seg flere kriser, noen av dem er dog ikke nye.
De fleste har nå fått med seg at Plastretur sa opp avtaler som følge av enorme tap, og den gjenvinnbare plasten brennes nå for energiutvinning. Selv om aktører i bransjen ser ut til å mene at det var nordmenns hjemmetid under korona som økte sorteringen og dermed opphopningen av plast, er det langt større systemmessige feil som lå til rette for Plastreturs retrett.
Den lave oljeprisen bidro mer enn mye annet til å bringe dysfunksjonaliteten i den sirkulære plastøkonomien opp i lyset.
Plastretur bar det økonomiske tapet av et ikke fungerende system, og trygler nå om statlig støtte på 65 millioner. Dette for å vedlikeholde grunnlaget for en sirkulær plastøkonomi i Norge, samtidig som sirkularitet øker i relevans for hver engangshanske som blir brukt.
Pandemien har ikke bare bidratt til en opphopning av plastavfall, den har også sørget for en betraktelig økning i plastforbruk som vil vare i lang tid framover.
Investeringene i sirkulære verdikjeder går altså opp i røyk i landet som under Granavold-plattformen skulle være en foregangsnasjon i sirkulærøkonomi, selv om Norsirk kommer til unnsetning.
Hvorfor?
Fordi markedet for resirkulert plast ikke eksisterer uten produsenter som tar sitt ansvar for å drifte det.
Men problembildet inneholder mer enn som så. For det første, at plastgjenvinningen avhenger av oljeprisen, som direkte styrer prisen på jomfruelige så vel som resirkulerte materialer. For det andre, at det ikke finnes krav til resirkulert innhold i plastprodukter eller andre rammer som regulerer etterspørsel etter resirkulert råvare.
Les også: Nå kommer den ekte gjenbruksposen
For det tredje, at vi ikke har systematiske, langvarige støtteordninger for gjenvinningsindustrien som tilrettelegger for sirkulære løsninger på et nivå som tilsvarer regjeringens mål om 50 % materialgjenvinning av plast innen 2025.
Den norske regjering har så langt vært tydelig gjennom investeringen i lineær heller enn sirkulær økonomi: 100 millioner til utvikling av sirkulære løsninger og 100 milliarder til oljenæringen.
Dette simultant med at gjenvinningsbransjen roper om bransjetilpasset krisepakke med akutte, likviditetsorienterte tiltak for å holde samfunnskritiske tjenester oppe. Det blir en utopi å snakke om sirkulæritet og klimamål, mens man samtidig sørger for milliarder til krisefinansiering av en lineær næring.
Det blir umulig å øke materialgjenvinning av plast fra 33 % til 50 % på fem år om man ikke gjør konkrete tiltak for å få dette til.
Det er nettopp under kriser at man får muligheten forme økonomien på nytt. Det vil være prekært for bransjen at Plastretur og andre resirkuleringsaktører løfter fanene, og får støtte fra regjeringen gjennom systematiske og langvarige ordninger å kunne fortsette arbeidet med etablering av robuste gjenvinningskanaler, og det på hjemmebane.
Men vi trenger også å se tydeligere rammer for design for materialgjenvinning, da kombinasjonsmaterialer og utydelig emballasjemerking hemmer sorteringsgraden.
En sirkulær plastøkonomi skaper fleksibilitet i verdikjeden gjennom lokale gjenvinningssirkler, og dermed lokale, langvarige arbeidsplasser. For at dette skal fungere må man støtte opp med regulering av inputmaterialene til systemet, og bygge god mottakskapasitet for gjenvinning. Og da er det ikke kun plasten som får et nytt liv; vi skaper verdigrunnlag lokalt, unngår bruk av jomfruelig råvare, og begrenser utslipp fra forbrenning.
Å satse på linearitet er en kortsiktig løsning som skaper økt risiko for «stranded assets», samtidig som vi stagnerer utviklingen av sirkulære løsninger og mister relevans som eksportør. Europa beveger seg mot en mer sirkulær fremtid og har bærekraft som kjerneverdi under gjenopprettelse av regionens økonomi.
Les også: Mye billigere å bruke plast i Norge enn i andre land
Norge, derimot, risikerer å stagnere i den økonomiske utviklingen ved å satse pengene fossilt.
En nasjonal strategi for sirkulærøkonomi skal ferdigstilles i løpet av 2020. Her ventes ambisiøse, konkrete mål som fører til økte investeringer i sirkulære løsninger – forhåpentligvis med direkte, konkrete resultater. Staten må på banen og skape tydelige regulatoriske rammer for industrien, som tilrettelegger for et effektivt skifte mot sirkulæritet.
Gjenvinningsbransjen og plastindustrien trenger forutsigbarhet gjennom langvarige støtteordninger og økt regulering for standardisering av materialer. I tillegg må etterspørselen til resirkulerte materialer økes gjennom regulatoriske rammer for materialstrømmer, bruk av insentiver, produsentansvarsordninger eller skattlegging som øker konkurranseevnen til resirkulerte materialer.
Vi må øke transparensen i verdikjeden, slik at det er lettere å velge produkter som bidrar til å skape og vedlikeholde sirkulære materialstrømmer. Begrensninger rundt avfallshåndtering må reverseres slik at store, interkommunale og nasjonale gjenvinningsanlegg kan bygges.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
For at Norge skal kunne bygge en robust, fleksibel plastøkonomi basert på sirkulæritet, som ikke fallerer ved neste krise, må disse stegene tas nå. Og dette vil kun fungere om det ikke gis, i uforholdsmessig mengde, til konkurrerende lineær industri med den andre hånden.
Vi må redde investeringene vi så langt har lagt ned for å bli foregangslandet vi påberoper oss å være. Politikken på området per nå signaliserer prioriteringer som hører fortida til.
PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.