Plantekasser og arkitektur

I de siste ukene har vi klart fått illustrert samferdselsminister Jon Georg Dale syn på arkitektur. Det er noe unødig dill med litt blomster som koster ekstra.

Samtidig forteller det meg at samferdselsministeren ikke helt har forstått hva arkitektur er. Muligens han kun forbinder det med prangende signalbygg. Men arkitektur, og ikke minst landskapsarkitektur, som ministeren burde være svært opptatt av, er langt mer enn det. For er det noe som virkelig har formet landet, nest etter vår herre, så må det vel være veibygging og det Samferdselsdepartementet legger opp til og som Statens vegvesen har holdt på med i generasjoner. Arkitektur er å forme våre omgivelser og handler i stor grad om offentlige miljøer, som gater og veier. Det skal lage livsmiljøer om vår daglige gjøremål, om vi går, sykler, venter i et léskur, sitter på en buss eller fører en bil, eller vi ser det fra kjøkkenvinduet. Ethvert byggverk, om det er et hus eller en vei må gis en form. Arkitektur handler om omtanke i å planlegg og å skape en god form der vi uansett må inn å gjøre noe. I det ytterste kan det sies at alt vi skaper er arkitektur.

Anleggene må stedstilpasses, føye seg inn i en helhet. God arkitektur tar stedet på alvor og er med på å ivareta og skape kvaliteter. Vi skal ha rett anlegg på rett sted – det gir også rett kostnad.

Enhver vei går i et terreng. Det er ikke ubetydelig hvordan veien legges i terrenget. Til dels er det stor terrenginngrep som skaper enorme sår i landskapet. For at det ikke skal se ut som et ødelagt månelandskap krever det en landskapstilpassing. En god terrengtilpassing fører til massebalanse, som normalt skaper et rimeligere prosjekt. Det forankrer veien i landskapet. Av sikkerhetsmessige forhold må veien ikke være så monoton og sløvende at du ikke sovner ved rattet, og skulle ulykken skje må sideterrenget også være tilgivende givende at du ikke blir drept eller hardt såret. Vi skal ta miljøhensyn og ivareta biologisk mangfold, også i veiskråningen. Vi prosjekterer faunapassasjer for alt fra frosker til elg. Overvann skal håndteres. Vi tegner rensedammer og regnbed. Dette er vi med å forme, for å nevne noe. Det kalles arkitektur. Det skulle bare mangle om vi ikke legger omtanke i det vi gjør med god og funksjonell formgiving – av god hverdagsarkitektur. Vi må gjøre det med respekt for de som bruker veien, gata, fortauet, gangvegen, sykkelstien. Disse må utformes logisk, funksjonelt og teknisk riktig. Det betyr at estetikken ikke skal være noe ekstra som kommer til slutt, men en integrert del, helt fra starten av. Av den grunn har Statens vegvesen tilsatt mange landskapsarkitekter i de siste tiårene. Det skal de ha honnør for, og så er det da også skapt vakre veier, som ikke koster mer, men som er skapt med omtanke for form og omgivelser. Som departement endrer og skaper dere nye, irreversible omgivelser med samfunnsnytteverdi og synlighet i folks hverdag i et svært langt perspektiv.

God arkitektur gir en tilleggsopplevelse og merverdi i hverdagen. Det tror jeg ingen har vondt av. Det bør samferdselsministeren ta på alvor. Han bør også ta innover seg at Norge var det første landet til å ratifisere Den europeiske Landskapskonvensjon. Vi ønsker å bidra med solid hverdagsarkitektur til det beste for oss alle. Et tips til samferdselsministeren til slutt. I år er det 100 år siden undervisning i landskapsarkitektur ble etablert ved det som i dag er Institutt for Landskapsarkitektur ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, som det eldste på akademisk nivå i Europa. I den forbindelse er Norge i år vertskap for The International Federation of Landscape Architects sin verdenskonferanse i høst. Kanskje samferdselsministeren skulle ta en tur innom?