PISA: Norske 5.-klassinger er best i Norden på matematikk, viste den internasjonale elevundersøkelsen TIMSS som ble presentert i november. Men i ungdomsskolen og på videregående sliter norske elever fortsatt med realfagene. FOTO: NTB SCANPIX

PISA-fella

Det er ikke PISA-undersøkelsen det er noe galt med, men skolepolitikerne.

Jeg husker godt desemberdagen i 2001 da den første PISA-undersøkelsen ble presentert, og utdannings- og forskningsminister Kristin Clemet beskrev resultatene som «skuffende, nesten som å komme hjem fra et vinter-OL uten en eneste norsk medalje». Debattene var mange, om norsk skole – og om PISA. På den ene siden stod de som mente PISA-resultatene var en konsekvens av tiår med feilslått skolepolitikk, og som brukte undersøkelsen som brekkstang for å legitimere enda en skolereform. På den andre siden stod de som avfeide PISA, både resultatene og undersøkelsen.

Meningsløse motsetninger

For meg, som i 2001 ikke var skolepolitiker, fremstod disse motpolene som meningsløse. Selvfølgelig hadde vi også frem til årtusenskiftet en god skole i Norge, ellers hadde vi aldri hatt en av verdens best utdannede befolkninger. PISA-undersøkelsen var ingen dom over skolen, men den ga oss et viktig og nyttig varsel: Om at vi hadde tatt for lett på noe av det som bør være helt grunnleggende i skolen, nemlig å sikre at elevene faktisk lærer det de skal. At kunnskap ikke kommer av seg selv, at den bygges stein på stein og at vi må være tett på elevenes læring gjennom hele skoleløpet.

Tilbake til start

Nå femten år og fem PISA-undersøkelser senere virker det som debatten har gått i ring. Som om vi er tilbake i 2001. I høst har vi på den ene siden hatt SV og Senterpartiet som mener «løsningen» ligger i å melde oss ut av PISA-undersøkelsen. SVs Audun Lysbakken sier PISA har vært «skadelig for norsk skole», mens Senterpartiets Anne Tingelstad Wøien sier «vi bør ha baller nok i Norge til å stole på oss selv». Akkurat som om kunnskap om skolen er skadelig, og som om kunnskap om oss selv og tro på oss selv ikke kan kombineres. Utdanningsforbundets leder, Steffen Handal, mener på sin side at PISA bare måler en «flik» av norsk skole. Jeg tror ikke han har mange lærere med seg på den påstanden – for når ble lesing, matematikk og naturfag en flik av skolehverdagen til elever og lærere?

Høyres historieforfalskning

På den andre siden har vi Høyre, som har brukt desember på å omfavne PISA og forklare fremgangen på den siste undersøkelsen med sin egen politikk. I Dagsavisen 16. desember konkluderer stortingsrepresentant Kristin Vinje, basert på PISA-resultatene, med at de fører en «skolepolitikk som virker». Men hvem går på Vinjes premiss om at det går en rett linje fra Kristin Clemets forslag om enda en skolereform i 2004 til PISA-resultatene i 2016? Og at det ikke skjedde noe i skolepolitikken og med Kunnskapsløftet under åtte år med rødgrønn regjering?

Det er grunn til å minne om at Kunnskapsløftet, slik reformen først ble utformet av Høyre, ikke ble gjennomført slik den var tenkt og planlagt. Den rødgrønne regjeringen rettet opp i mange av svakhetene i reformen, i tillegg la vi til flere satsinger som bidro til et sterkere kunnskapsløft. Et eksempel er at vi innførte tidlig innsats i skolen med kartleggingsprøver, økt timetall i matematikk, norsk og engelsk og midler til 2.000 flere lærere på 1.–4. trinn. Et annet eksempel er skoleutviklingsprosjektet for bedre oppfølging av elevenes læring kalt «Vurdering for læring», som heller ikke var en del av det opprinnelige Kunnskapsløftet. Et tredje eksempel er at vi etablerte et permanent videreutdanningssystem for lærere.

En grense for skolepolitikken

Selvsagt har også den rødgrønne regjeringen vært med på å ta norsk skole videre. Men i motsetning til Høyres politikere vil jeg ikke sette meg i en posisjon der jeg forklarer fremgang på PISA-undersøkelsen med vår egen politikk og tilbakegang med andres politikk. Det er fordummende. Det bidrar også til å underslå den jobben lærere og skoleledere gjør hver dag ute i klasserommene. For det er ikke slik at skoleutvikling utelukkende er drevet frem av skolepolitikk. Det skal faktisk ganske mye til før skolepolitikken kommer seg over dørstokken til klasserommet. Og nettopp det faktum at skolen først og fremst løftes nedenfra, har vært viktig i utformingen av byrådets skolepolitikk. Vår politikk handler derfor mer om å legge til rette for at skolen kan gjøre en god jobb fremfor å lage «reformer» og fortelle skolens folk hvordan jobben skal gjøres.

PISA er ikke problemet

Når vi nå legger PISA-debatten bak oss, er det åpenbart for meg at det ikke er PISA-undersøkelsen som er problemet. Problemet er skolepolitikerne, i høst og vinter representert ved SV, Senterpartiet og Høyre, som bruker undersøkelsen til å gå i den samme PISA-fella og innta de samme motpolene som i 2001.

Nå er det på tide at PISA brukes for det den er og det den måler. At den leses i sammenheng med annen skoleforskning. At den brukes som et bidrag til kunnskapsgrunnlaget om skolen, og ikke som et styringsinstrument eller en målestokk. Og at vi skolepolitikere uavhengig av hva fremtidige PISA-undersøkelser måtte vise, klarer å vise at vi sammen kan ta ansvar for å ta det kunnskaps- og velferdssamfunnet, og den gode skolen, vi allerede har i Norge videre.