Hersketeknikkene sitter løst. Kommentariatet har kvesset sine penner, og byttet heter Thomas Knarvik. Kunstneren som har blitt kjent som en provokativ tegner, og som ofte karikerer maktmennesker knyttet til debatter om innvandring og religion. Blant jegerne er Dagbladets John Olav Egeland, som fordømmer Knarvik på det sterkeste. I tillegg til noen selvfølgeligheter om ytringsfrihet handler hans tekst først og fremst om å diskreditere kunstneren. Knarviks eneste intensjon – etter Egelands analyse – er å få oppmerksomhet, med sin «dokunst-satire».
Bakgrunnen for kommentar-rushet bør være velkjent for de fleste: Knarvik tegnet den svenske politikeren Ali Esbati som en ape, med tittelen «Apenes konge». Illustrasjonen var et tilsvar på Esbatis påstander om at NrK hadde rasistiske intensjoner da de produserte reportasjen fra forstaden Rinkeby. Fordømmelsen viser en komplett mangel på å forsøke å forstå kunstnerens tegninger, noe som kanskje mer enn noe annet illustrerer Knarviks budskap. Som etter eget sigende er en kommentar til Ali Esbatis stadige rasisme-stempling. Et budskap som det forøvrig var meget enkelt å begripe. Meget enkelt.
Dagspressen har nærmest kopiert hverandre i platte fordømmelser, med forunderlig liten evne eller vilje til å problematisere over satirens eller kunstens rolle i samfunnet. Aftenpostens Mala Wang-Naveen tror tegningen er en «dehumanisering», og at tegneren ikke evner å se at selve historien står i veien for illustrasjonen. Og avslører dermed en paradoksal vranglesning, all den tid rasismereferansen i bildet er såpass opplagt.
På Dagsnytt 18 var det Klassekampens Mimir Kristjansson som var satt til å harselere med tegneren. Og han videreførte kommentariatets strategi med glans: «Denne typen greier» var hans karakteristikk av Knarviks kunst, og konkluderte kjekt med at dette er rasisme, uten egentlig noen annen argumentasjon enn at, ja, dette er rasisme. Dagsavisens Hege Ulstein mener på sin side at ytringsfriheten er for viktig til at den skal «som gissel av oppmerksomhetshungrige provokatører på ytre høyre fløy.» At tegningen er rasistisk er «ikke noe å lure på,» ifølge Ulstein. Om du savner substansiell argumentasjon, så er det nok fordi den rett og slett mangler.
Politikeren Snorre Valen stadfester i VG at det dreier seg om «rasistisk trakassering», og krever at Knarvik gir Esbati en unnskyldning. Ifølge Valen er tegningen både «farlig» og «dehumaniserende». Han har analysert seg frem til at den gir et signal om at det er greit å «karikere meningsmotstandere som dyr, i klassiske stereotypier.» Man blir usikker på om Valen egentlig har sett tegningen, eller om han kastet seg over tastaturet av andre grunner. Politikere som blander seg inn i kunst og uttrykksformer er for øvrig sjelden en heldig kombinasjon, uten at jeg ønsker å begrense Valens rett til å (også) delta i kunstdebatt om han ønsker det.
Det er omtrent så man ikke helt tror det. Den totale fordømmelsen og det skråsikre rasisme-stempelet som hagler fra presumptivt både beleste og erfarne debattanter og samfunnstopper. Det ligger noe religiøst og fanatisk over formen det inntar, og den selvrettferdige og konkluderende dommen over kunstneren. Man fristes til å tenke at Knarvik kun er en (noe tilfeldig) utløsende faktor som fikk en demning til å briste. Aggresjonen er i overkant påfallende, og den moralske indignasjonen nesten rødglødende. Litt temperatur i det offentlige rom er bra. Men kollektive hersketekniske kampanjer bør eliten heve seg over.
For en annen gjenganger hos satire-kritikerne er sammenligningen med jødehetsen på 1930-tallet. Linjene trekkes til kroknesede jødekarikaturer og den nazistiske (og andres) propagandaens dehumaniseringen av jødene. Vel, hvor skal man begynne? Knarvik fører ingen kampanje mot noe folkeslag, eller noen kamp mot en bestemt etnisitet. De aller fleste av hans satiriske ofre er norske og hvite maktpersoner. Mellomkrigstidens jødehets var en kollektiv latterliggjøring av et spesifikt folkeslag. Jødenes skjebne og fascismens tankegods misbrukes ofte nok som retorisk virkemiddel fra før av, men dette gjensynet er en grotesk overdramatisering og en logisk brist.
Kritikken mot Knarvik følger et visst logisk spor ut i fra sine egne premisser, men premissene er feil. Den kunstneriske innsikten hos er muligens lav, noe Mimirs opptreden i Dagsnytt 18 og kommentatorenes lemfeldige omgang med satiretradisjoner kan tyde på. Det kan vitne om liten erfaring med kunsthistorie og teori, men avslører snarere et hyperaktivt ønske om å dømme. Det tvilsomme forholdet til ytringsfrihet, argumentasjon og kunst, viser en særdeles lite raus tilnærming til kunstneres intensjoner. Antisemitt- og nazireferansene representerer således noe av debattens kjerne: Etablissementets evne til hersketeknisk utdefinering av mindre verdige. En brennende vilje til å lese onde hensikter inn i andre mennesker og sin samtid.
For hvor sint er det mulig å bli over en komisk tegning med nesten blendende åpenbare historiske referanser? Det som er helt sikkert er at om kunstneren hadde hatt en annen status i kunstverdenen og publisert i et etablert magasin (eller avis eller humorprogram på NrK) i stedet for på sin private Facebook-side, ville kritikken sett ganske annerledes ut. Knarvik forsøker utdefineres som en white trash-idiot som leker litt i photoshop (Lars Gule) og som forkler hets som ytringsfrihet (Mala Wang-Naveen). En selvopptatt dokunstner (John Olav Egeland) som i sin oppmerksomhetshunger (Hege Ulstein) gjør offentligheten til et farligere sted å være (Snorre Valen).
Karakteristikkene er først og fremst pinlige. Det er ingen grenser for hvor platt, middelmådig eller amatørmessig kunstneren er. Men uforskyldt uttrykker dette et annet viktig poeng, nemlig satirens formål og posisjon som menigmanns knyttede neve mot makten. Som folkets korreks til den snusfornuftige borgerligheten. En borgerlighet som roper «Fy!» og «Skam!». Eller som i dette tilfellet: «Rasist!». Og det er sentralt fordi tegningen(e) det er snakk om nettopp kritiserer maktpersoners bruk av makt og retorikk, i skarp motsetning til jødekarikaturene som var maktens hets av et folks verdi.
Kjente avistegnere som Per Elvestuen (kronikk VG) og Finn Graff (intervju Klassekampen) har forsvart Knarviks tegning ut fra faglige perspektiver. I stedet for å hamre løs med nazist- og rasistkortet anbefaler jeg at man heller hører hva de har å si. De som kan noe om dette. Deretter kan man spole tilbake, puste dypt inn og ta en kikk på apetegningen på nytt. Se om ikke referansene, ironien og metanivåene kanskje likevel finnes i tegningen. Ja, kanskje har de vært der hele tiden, men noen glemte bare å tenke seg om.