Pengesystemets Absurditet

Maleri: «Inflasjon», S R Galåen, 2015 (www.srgalaen.com)

Selv om Henry Fords utsagn er over et århundre gammelt har det fortsatt relevans. Han var en av mange opp i gjennom historien som har hatt sterke meninger om bank- og pengesystemet. Dets mekanismer og historikk er ikke en sentral del av noens utdanning, og det er kanskje heller ikke et spesielt fargerikt tema å dykke inn i. Det er uansett noe som påvirker alle i høyeste grad – spesielt over tid – og i enkelte land mer enn andre.

Som omtalt i Aftenpostens historie-magasin, har der vært flere perioder der en myntenhet har falt drastisk i verdi. Dette har konsekvent skjedd som følge av at nasjonsledere eller banksjefer ble fristet til å trykke opp store mengder penger til å finansiere krigføring eller luksuriøst forbruk. Pengemengden som ble trykket opp stod ikke i forhold til innløsbare eller reélle verdier.

Befolkningen tar den økonomiske støyten gjennom inflasjon. Innenlandsverdien av penger minker stadig, som man raskt skjønner når man sammenligner kjente priser fra fortiden med dagens priser. Dette skal dette visstnok kompenseres ved at lønninger øker etter en tilsvarende prosent. Dette gjør av samme grunn at reallønnen øker forskjellig og ruster de med høy inntekt bedre mot inflasjon enn lavt- eller fastlønnede.

Mekanismene og de statistiske målingene for inflasjon er relativt avanserte, men som økonom Milton Friedman stadfestet i 1970: «Inflasjon er alltid og overalt et monetarisk fenomen». Poenget var at vedvarende inflasjon har historisk hengt sammen med vedvarende økning av pengemengden. Observasjon har i ettertid bekreftet denne påstanden, der land og perioder med høy inflasjon har hengt nært sammen med tilsvarende vekst i pengemengden. Prinsippet blir ekstra godt illustrert i land som har opplevd hyperinflasjon ala Tyskland i 1923 og Zimbabwe i nyere tid.

Et viktig aspekt er at banker i stor grad låner ut og krever inn renter på penger de i utgangspunktet ikke besitter. «Fractional reserve» handler om at banker kan låne ut flere ganger mer penger enn der er dekning for. Det ble nemlig oppdaget at ikke alle bankkundene ville kreve å få utbetalt alle sparepengene sine (eller gullet sitt) på samme tid. Ergo kunne banksjefen skrive ut flere sedler enn der var fysiske reserver i bankhvelvet.

Figuren (wiki public domain) viser hvor mye et innskudd på $100 kan generere av nye penger ved forskjellige reserve-rater.

Dette foregår fortsatt, men i mer digitale former, ettersom bare en brøkdel av verdiene i pengesystemet er i fysiske sedler. Mesteparten av pengemengden genereres gjennom lånopptak, som innrømmet av flere storbanker. Dermed er sammenhengen mellom pengemengden og produserte varer eller utførte tjenester blitt forkludret. Det strider også med oppfatningen om at banker låner ut eksisterende penger. Spørsmålet blir da: hvorfor skal institusjoner få gigantiske renteinntekter på å låne ut (fiktive) verdier de ikke besitter?

Tidligere presidentkandidat Ron Paul er ikke nådig i sine kritikker av den private seddelpressen i USA, Federal Reserve, som fungerer som sentralbank. Han påpeker at siden Feds opprettelse i 1913 har dollaren mistet 97% av sin kjøpsverdi. Han kritiserer også Feds mangel på revisjon og skjulte gigant-lån til europeiske banker etter finanskrisen i 2008. Ron Paul omtaler inflasjon som beskatning som gagner Wall Street og mener at Fed har skapt resesjoner og depresjoner i den amerikanske økonomien.

Ron Paul holder opp en sølvmynt mens han kritiserer pengepolitikken. Kilde: Minnpost, 2012.

Mange hevder at bortgangen fra gullstandarden; det at mengden penger skal være knyttet til en nasjons gullreserver, har vært en sentral årsak til pengers fallende verdi. Siden USA gikk bort fra gullstandarden i 1971 har inflasjonen skutt i været frem til i dag. I tillegg har der blitt nye måter å måle inflasjon på, som i følge noen kritikere gjør at tallet stadig fremstår lavere enn det virkelig er. Den viktigste historiske faktoren er allikevel at «seddelpressen» løper løpsk når der har vært mangel på regulering og kontroll av bank- og pengesystemet.

Beregning av akkumulert inflasjon i USA siden 1913. Credit: Inflationdata.com

I november 2014 ble det for første gang på 170 år arrangert en debatt i det britiske parlament om pengesystemet. Dette er nettopp på grunn av den økende mistillitten til systemet etter den siste finanskrisen, som Vesten på ingen måter har kommet over ennå. Steven Baker, britisk konservativ politiker, uttalte følgende som en del av debattens åpningstale:

«Vi har endt opp med å late som at bank- og finans-systemet er frie marked, mens sannheten er at det er det mest avskyelige korporative rot.»

De mer spekulative kritikerne av bank- og pengesystemet, slik som Max Keiser eller Edward Griffin, omtaler banksystemene som karteller, der politikere og befolkningen generelt er underlagt de konstruerte systemenes drenerende effekt. Når banker egentlig skulle gått konkurs, blir politikere og befolkningen påmint om økonomiens sårbarhet. De blir dermed tvunget til å overføre verdier i milliard-og billion-klassen fra fellesskapet til de kommersielle storbankene. De samme midlene blir deretter lånt tilbake ut til befolkningen med renteinntekter til bankene.

«Aldri ble så mye gitt, til så få, av så mange», siterer Christian A. Smedhaugen om den siste finanskrisens utfall i boken «Gjeld – Hvordan Vesten lurte seg selv». Problematikken rundt høy gjeld hos husholdninger har nå eskalert til å være et problem med høy gjeld hos kommuner og stater, altså fellesskapet. I tillegg genereres nå penger i statsbudsjett-størrelser både i EU og USA gjennom «kvantitative lettelser», som enkelt sagt er nesten gratis penger til de kommersielle bankene som de kan låne videre ut med renteinntekter.

Det islandske parlament sendte nylig nordavind mot bank-systemene i form av å ville revidere hele pengesystemet. Basert på forskningsrapporten: «Monetary Reform – A better monetary system for Iceland» foreslås det å frata de kommersielle bankene muligheten til å skape lån-penger som brann i tørt gress. I stedet ønskes et system der nye penger kun skapes kontrollert av sentralbanken, som er underlagt myndighetene, og der inntekter i større grad tilfaller Staten. Samtidig reduseres det stadig økende behovet for lån.

Som rapporten diplomatisk nevner under «Alternatives to the fractional reserve system»:

«Det er fristende å legge til enda flere regler og reguleringer til det nåværende systemet i håp om å redusere risiko. (...) Men stadig mer komplisert regulering er kostbart for bankene å implementere, vanskelig å overvåke og fjerner ikke de fundamentale feilene i systemet. I stedet for å prøve å lappe sammen et system som konsekvent har feilet, kan det være verdt å vurdere noen alternativer.»

Når skal en lignende debatt tas opp blandt norske politikere? Med såpass høye olje-inntekter og mye penger på (utenlandsk) bok, er Norge i en god posisjon til å gjøre noe smart med systemet som kan gagne felleskapet og medføre langsiktig bærekraftig drift. På et høyere plan burde det lån- og rentebaserte pengesystemet blitt revidert globalt, ettersom bobler, budsjett-underskudd, lån-opptak, svindel og finanskriser er indirekte følger av dets konstruksjon. Her råder det dessverre store krefter som ønsker å vedlikeholde dagens system. Begynnelsen på en forandring er allikevel kollektiv bevissthet rundt systemets absurditet og konstruerte sårbarhet.